Tare og andre makroalger er primærprodusenter som bruker sollys til biomasseproduksjon, og taredyrking er følgelig arealkrevende. Foreløpig er det ingen som kan si sikkert hvor mye tare som kan produseres per enhet sjøareal, og rapporter fra ulike deler av landet og ikke minst Nord-Europa for øvrig viser at det er stor variasjon i utbytte.
10 kilo per meter
Grunnen til usikkerhet og stor variasjon ligger i at produksjonstallene stammer fra oppskalering fra småskalaforsøk, ulik dyrkingsteknologi og -praksis, og sist men ikke minst – ulike forhold på dyrkingslokalitetene.
Langs Norskekysten har det vært utført mange dyrkingsforsøk med sukkertare, som er den mest aktuelle arten hos norske taredyrkere, og flere kommersielle aktører har kommet godt i gang med dyrking på sine utvalgte lokaliteter. Vi begynner derfor å bygge gode erfaringsgrunnlag for hva som kan forventes.
På gode lokaliteter oppnår man gjerne et utbytte på 8-10 kilo eller mer pr meter taretau etter en dyrkingsperiode på fire måneder, men mange dyrkere kommer ikke i nærheten av dette og må være fornøyde med halvparten. Siden taren vanligvis skal brukes til mat blir den dessuten høstet inn før den har nådd maksimal størrelse for å unngå at den blir skjemmet av begroing.
Ute på kysten
Det som kjennetegner de mest produktive lokalitetene for sukkertare og andre tarearter er høy saltholdighet, temperatur som ikke blir for høy om sommeren eller for lav om vinteren, god lysgjennomgang og høy konsentrasjon av næringssalter. Slike områder finnes helst ute på kysten, der næringsrikt vann fra den nordatlantiske strømmen blander seg inn over sokkelen. På de mer beskyttede områdene inne i fjordene og den innerste delen av skjærgården kan næringskonsentrasjonen til tider være like høy, men over kortere perioder enn ut mot havet, og produksjonen blir følgelig lavere. Vi ser også gode resultater på produktiviteten
, på grunn av gjødseleffekten fra nitrogenrikt utslipp som taren bruker til vekst.
Må ha konsesjon
En utfordring for nye bedrifter som skal starte med taredyrking er kravet om konsesjon for lokalitet(er) før oppstart, noe som kan begrense muligheten til å velge de beste lokalitetene da de ikke har nok kunnskap om området og hvilke lokaliteter der som vil gi best produksjon.
Hensynet til bunnforhold, dybde og bølgeeksponering teller selvsagt mye for å sikre en god forankring og trygg adkomst til anlegget, men lokaliteten må også sikre tarens tilførsel av alle nødvendige næringsstoffer, nok lys og relevant temperatur. Da holder det ikke å bare måle strøm og sjekke sjøkart.
Modellering
Ved oppstart av taredyrking i et nytt sjøområde kan det derfor være hensiktsmessig og tidsbesparende å bruke modelleringsverktøy til å kartlegge produksjonspotensialet før konsesjonene søkes. For å legge til rette for taredyrking på de lokalitetene som faktisk egner seg best for akkurat dette, har noen fylker nå tatt grep og fått utført modelleringer som viser dyrkingspotensialene i sine sjøområder (se dyrkingspotensialet for Møre og Romsdal og Trøndelag).
Disse viser hvilke arealer som gir den beste tareproduksjonen, samt hvor det finnes arealer med stort dyrkingspotensial som ikke kommer i konflikt med andre interesser som havbruk, farleder, fiskeri, naturvernområder, turisme etc. Dette kan utvikles til gode verktøy for kommuner som skal lage reguleringsplaner med definerte arealer for taredyrking og annen akvakultur, samt for bedrifter som skal søke dyrkingskonsesjon.
Her kan du lese andre kommentarer av Jorunn Skjermo:
