Sukkertare er en av de nyeste oppdrettsartene i havbruksnasjonen Norge. 

Her til lands brukes den hovedsakelig bare i eller som mat, men den store interessen knyttet til akkurat sukkertaren skyldes trolig at den er den enkleste tarearten å dyrke og at den kan gi gode avlinger. 

Metodene er utviklet i Nord-Europa og passer godt for norske forhold, men som for nye oppdrettsarter flest er produksjonen uforutsigbar og kostnadene høye. Det jobbes derfor med å forbedre og effektivisere dyrkingsteknologien. Men det eksisterer foreløpig ingen leverandørindustri som selger utstyr og driftsprotokoller med produksjonsgarantier for denne næringa.

Kimplanter

En kostbar innsatsfaktor i taredyrking er kimplanter, som er de små setteplantene som skal vokse seg til stor, høstbar biomasse. 

Mens biomasseproduksjonen foregår i sjøanlegg der taren stort sett passer seg selv inntil den høstes, foregår kimplanteproduksjonen på land og er noe mer kompetansekrevende. Her må man beherske biologien til taren og ha forståelse for hva som er viktig for å lykkes med produksjonen. 

I Norge er det foreløpig bare noen få av taredyrkerne som satser på egen produksjon av kimplanter.

Kunstig døgnrytme

Det er særlig to teknologiske utfordringer knyttet til kimplanteproduksjon, der den ene er knyttet til sesong. 

I naturen danner sukkertaren sporer og kimplanter om vinteren, men for taredyrkerne er det ønskelig å kunne sette kimplantene ut i sjøanleggene allerede fra tidlig på høsten for å sikre en lengst mulig vekstsesong inntil biomassen skal høstes utpå våren neste år. 

Kimplantene må derfor dyrkes opp uavhengig av den naturlige årssyklusen til arten. Dette løses ved å stimulere stamplanter til sporeproduksjon ved hjelp av kunstig døgnrytme eller ved å holde kontinuerlige, flytende kulturer av gametofytter, som er det mikroskopiske forstadiet til kimplantene. 

Begge metodene er tungvinte og temmelig uforutsigbare med tanke på hvor mange nye kimplanter man faktisk får produsert til det planlagte sjø-utsettet, og det forskes på hvordan man kan forenkle og automatisere.

Må ha tau

Den andre utfordringen er at de små kimplantene må sitte fast på tau eller et annet egnet underlag før de settes ut i sjøanlegget. 

Dette løses ved å så sporer eller gametofytter på tau, enten tykke tau som kan settes direkte i sjøanlegget eller tynne tau som tvinnes utenpå tykkere bæretau. Begge disse metodene krever at tauene inkuberes i 1-2 måneder under kontrollerte betingelser i innendørs tanker, slik at kimplantene rekker å vokse seg store nok før tauene settes ut i sjø. Fordelen med denne metoden er at man kan vurdere kvalitet, størrelse og tetthet på kimplantene før man velger å sette ut tauene i sjø. 

Lite testet i Norge

En alternativ metode er å dyrke gametofyttene opp til mikroskopiske kimplanter og lime disse direkte på tau samme dag som de settes ut. Fordelen med denne metoden er at man ikke behøver store landanlegg og at utsettet er mer effektivt enn ved bruk av så-metoden. 

Limemetoden er foreløpig lite testet ut i Norge og det knytter seg usikkerhet til hvor god den er, siden man ikke er helt trygg på at de pålimte kimplantene faktisk blir sittende fast på tauet etter at det settes i skummende sjø eller hvor godt de mikroskopiske plantene klarer seg i konkurranse med andre organismer som gjerne slår seg ned på tauet. 

Både så- og lim-metoden har altså både svakheter og fordeler, men begge kan automatiseres og med tiden vil vi se hvilken strategi næringa velger. 

Norges forskningsråd finansierer nå kunnskaps- og teknologiutvikling for tarenæringa gjennom prosjektet MACROSEA.