Familien ror i lag på tre båter og har drevet knallhardt på Finnmarka i over førti år

Denne saken ble først publisert i april 2022.

– Fiskere i Flakstad? Da må du høre med ho Wenche og han Svein Arne Arntzen og sønnen Arnold på Napp. De ror i lag på tre båter og har drevet knallhardt på Finnmarka i over førti år.

Utsagnet kommer kontant fra mangeårig næringssjef i Flakstad kommune, Kurt Atle Hansen, når Fiskeribladets journalist kontakter ham.

– Det stemmer, det. Jeg tror jeg har levd halvparten av livet mitt på Finnmarka, slik ho mamma og foreldrene hennes gjorde det da ho var lita. Vi er en ekte feskarfamilie, sier Arnold Arntzen (37).

Kaffepause

Arnold har dratt kjeledressen ned på hofta og satt kaffen på kok i egnebua. Den fungerer også som pauserom for fiskerne. Praten går løst, og det er ei blid og lun stemning i det lille rommet som lukter av fisk, diesel og kaffe.

Borte ved linestampene står mora og fiskeren Wenche (66) og Arnold sin kone, Jiralak Arntzen (41). Arnold og Jiralak har to døtre på to og seks år.

Vante hender setter agn på blanke kroker i et forrykende tempo. Vi skimter lokale politikerfjes og fete overskrifter på mellomlagsarkene som er revet til av gamle aviser og lagt i sirlig orden mellom lagene i stampen.

Torsk hele året

Tidligere dro hele familien nordover på sommer- og høstfiske på Finnmarkskysten, nærmere bestemt for Båtsfjord og Mehamn, der Arnold «gikk våren på Finnmarka» med barnehage og seinere på skolen der nord, mens faren fisket og mora var kokke.

– Den største forskjellen på fisket der og i Lofoten er at på Finnmarka er det torsk hele året. Der kan du ro og tjene godt i tolv måneder, sier Wenche.

Tre båter i familien

Inn i bua kommer også faren Svein Arne (71) og Bjørn Arne Benjaminsen (53).

Svein Arne og Wenche driver linefiske med «Sjønapp» – en knappe elleve meter «canadabåt», som han kjøpte i Canada for om lag femten år siden.

Arnold og vadsøværingen Bjørn Arne driver garnfiske med den 35 fot lange og 42 år gamle trebåten «Nappsgutt», som Arnold eier sammen med foreldrene. Denne formiddagen har de to kompanjongene gjort klar båten for garndrift.

I tillegg til «Nappsgutt» eier Arnold en 32 fot stor Viksund-sjark, «Sandnesgutt», som han driver samfiske med sammen med Bjørn Arne.

Dårlig januar

Det er tidlig i februar når Fiskeribladet er på besøk. Tidlig i sesongen.

– Han Svein Arne kom inn i går kveld, og går ut igjen i natt. Det har jo vært mye dårlig vær i det siste, sier Wenche borte fra benken.

Hun får medhold fra sønnen, som knapt kan huske å ha opplevd en så dårlig januar som i år.

– Folk har vært lite på havet, sier Arnold.

De sier dette om fisket så langt i år:

– Hysa har gått bra. Torsken kom i et lite sig her på yttersida, men så ble det dårlig igjen, sier Wenche.

Hun og mannen driver linefisket fra heimhavna, mens Arnold og Bjørn Arne planlegger å dra nordover til Finnmark i slutten av mars.

Lukrativ bifangst

Da uværet gjorde hjemmefisket vanskelig i fjor, fisket de to kompanjongene 132 tonn torsk på to og en halv måned i Finnmark.

Et første forsøk på bifangst på kongekrabbe ga også mersmak.

– Fiskerne får mellom 95 og 500 kroner for kiloet, avhengig av kvaliteten. Det er mye penger i krabbefisket og en veldig god mulighet oss, sier Arnold. Han forteller at tillatt mengde bifangst har økt fra tre til fem prosent i 2022.

Skolelei

Med en oppvekst «i fiskebåten» falt Arnolds vei inn i fiskeryrket seg ganske så naturlig.

– Jeg trives på havet og har sagt jeg skulle være fisker siden jeg gikk på barneskolen, sier Arnold.

Han forteller at han prøvde seg på linje for fangst og fiske på videregående et års tid – «men jeg var så skolelei at jeg hoppa i båten igjen».

Siden har han blitt der. Like enkelt vil det kanskje ikke bli for de to døtrene hans, hvis de også vil ta veien inn i fiskeryrket.

«Kriminelt dyrt»

Arnold synes beint fram synd på ungdommen, som har en lang og dyr vei å gå før de kan realisere drømmen om å bli skippere på egne skuter.

– Du må jo jobbe og spare penger til du er 40, før du får lån til å kjøpe deg egen båt og kvote. Nå er det blitt sertifikatplikt på de fleste båtene, så før du i det hele tatt har begynt å tjene penger må du ta dyre kurs. Det er «kriminelt dyrt» å starte for seg sjøl, mener Arnold.

Sjøl er han blant de heldige få som har trukket lottogevinsten: en rekrutteringskvote, som ikke er avgrenset i tid, og dermed vil bli med Arnold fram til han velger å pensjonere seg.

Rekrutteringsordningen er i dag endret.

– Jeg var inne på rett tidspunkt, sier Arnold.

Linefiske: dyrt – men viktig for lokalsamfunnet?

Mens Arnold fisker med garn, har mora og faren drevet linefiske i flere tiår.

– Det er nå mest blitt en vane, sjøl om linefiske er den dyreste driften, sier Wenche.

– Dessuten koster det mye å rigge om til garn – mellom en halv og en million kroner, sier Arnold.

I tillegg til å ha vært mangeårig leder i Flakstad Fiskarlag har Svein Arne vært styremedlem i Fiskernes Agnforsyning, som har som formål å skaffe fiskerne agn «ved en organisert og regulert agnomsetning».

– Før fikk vi tilskudd til agn og til å hyre inn folk til egning. Nå er det blitt for dyrt å ro med stampline. Det er ikke mange slike linebåter igjen, sier Svein Arne.

Krevende regelverk

Ikke bare er linefisket dyrt – det er også befengt med et «krevende regelverk», ifølge Arnold.

Mor Wenche legger til at hun synes det er synd at forholdene for linefisket er blitt slik.

– Jeg har hatt meg en prat med «han Bjørnar» (fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran, journ.anm.) om reglene for linefiske, sier Wenche.

Hun dyrker også sitt engasjement for fiskerinæringa gjennom vervene som nestleder og kommunestyrerepresentant for Flakstad Arbeiderparti.

– Nå håper vi at det blir nye regler og forordninger. Det er vi som ror med line som sørger for at det fortsatt er lys i husan, ved at vi leverer i hjemhavna, mener Wenche.

Vanskelig å følge med

– Apropos regelverk. Hvordan er det å være fisker på liten båt og klare å følge med på alt som kommer «fra oven»?

– Det er ekstremt vanskelig å klare å følge med. For ikke bare skal du ro fiske; du skal også være regnskapsfører, mekaniker og passe på at båten og alt utstyr om bord er godkjent og innenfor regelverket. Det er umulig å få med seg alt, sier Arnold, som mener systemet må bli enklere og mer forståelig for folk flest.

– Det må ikke være slik at man må ringe direktoratet for å få noen til å forklare, sier han.

– Dessuten koster det enormt med penger å etterkomme alle kravene, uten at det følger noe penger med det, legger han til.

Arnold nevner Sjøfartsdirektoratets regelverk for sikkerhetsutstyr, som han mener ikke er tilpasset sjarkflåten.

– De har bare tatt regelverket for de store båtene og «dyttet ned» på de små båtene», uten å ta hensyn til at det kanskje er bare én mann til å håndtere alt om bord, sier han.

– Hva vil dere si til dem som bestemmer?

– Det er vanskelig. Men det må ikke bli slik at man må dra på havet i all slags vær og med livet som innsats for å drive lønnsomt i denne næringa.

Kjører på for å ta kvota

– Hvordan er det å etablere seg som fisker her på Napp?

– Det er null problem. Vi har to fiskebruk i bygda og nok av buer. Og flere skal det bli, nå da vi bygger ny bu, sier Wenche, og ser seg rundt i det midlertidige lokalet som de leier av en lokal fiskekjøper.

– Den gamle bua vår brant for tre år siden. Det var en tragedie. Nå gleder vi oss til å få den nye bua opp å stå, og få alt utstyret samlet på en plass – forhåpentligvis før våren, når vi begynner med blåkveita, sier Wenche.

– Hva gjør dere hvis torsken ikke kommer på innersida av Lofoten i år heller?

– Nå kjører vi på for å få kvota i havn. Og får vi ikke opp alt her, drar nå han Bjørn og jeg uansett nordover i slutten av mars, sier Arnold.