En tidlig marsdag, står Einar Benjaminsen utenfor selskapets lagerbygg på Ballstad. Ett kort nikk på hode og et smil erstatter det som før koronaepidemien, ville vært et fast håndtrykk.
Når døra til hallen åpnes, og Fiskeribladet slippes inn til selskapets hellige varelager, slår en vegg av den lett gjenkjennelige lukta av tørkede fiskehoder mot oss.
Enten elsker du lukta, eller så kan du ikke fordra den.
– Det er ikke ei dårlig lukt, det er ei annerledes lukt, påstår Einar i det han geleider oss nærmere luktas episenter inne i produksjonsrommet.
