Denne saken ble publisert hos Fiskeribladet i 2017. Vi publiserer den nå på nytt i anledning Jakob Strandheims bortgang.

I en stue i Fana i Bergen utspiller en familiær julescene seg.

– Sofaen må flyttes, insisterer Jakob Strandheim.

– Men jeg har allerede flyttet den, protesterer barnebarnet Maria.

Og så starter en diskusjon på hvor treet skal stå, og hvor var det nå egentlig det sto i fjor?

– Dere er like sta begge to, utbryter Maries bror Bjarte.

Tradisjonell kiving

Maria Kvingedal Strandheim har latter i stemmen når hun vil lette arbeidet for besten og dytter ham forsiktig unna kaoset.

Sammen med broren Bjarte er hun kommet til farfaren for å pynte juletreet, en tradisjon de har hatt de siste årene. Like tradisjonell, og kanskje universell, er kivingen som oppstår når familiemedlemmer skal få på plass det grønne, glitrende i en juletrefot.

– Har du duk som skal være under treet? Opp på loftet kanskje? spør Maria.

– Jeg skal gå opp, sier Jakob.

– Nei, jeg går opp, jeg, besten, sier Bjarte, allerede på vei ut.

Her, midt i juleforberedelsene, er tyskerokkupasjon og motstandsarbeid langt unna. Men det er altså det vi skal snakke om.

Jakob Strandheim er alltid i godt humør og festens midtpunkt, forteller barnebarnet Maria. Hun er vokst opp med «bestens» historier fra krigen. Her er Maria og oldebarnet Josefine (11 mnd) hos «besten» for å pynte juletreet. Foto: KJERSTI KVILE

Sistemann igjen

Noen timer før har Jakob Strandheim tatt imot journalisten, rett i ryggen, fast i neven, myk i lattermuskelen.

De siste årene har Asgeir Ueland samlet Shetlandgjengens historie mellom to permer. Resultatet kom i høst med «Shetlandsgjengen. Heltene i Nordsjøen». Da forfatteren begynte på arbeidet, var det tre gjenlevende tilbake.

I dag er det bare Jakob igjen av de vel 300 mennene som risikerte livet, noen ga det, for konge og fedreland. For å frakte livsviktig utstyr og proviant til motstandsfolk, sette agenter i land langs norskekysten og ta med flyktninger tilbake.

Det uvanlige

Nå er det lenge siden han er blitt intervjuet om tiden på Shetland, synes Jakob. Hyggelig med besøk av unge damer, synes han også det er.

Han setter frem fiken og vifter hånda mot ei skål med sjokolade. Ber om å få spørsmål, så er det lettere å svare. Årstall og hendelser sitter ikke like godt som før, men historien har han fortalt mange ganger. Og som han sier i Uelands bok: Det en husker best, var når det skjedde noe uvanlig.

Krigen kommer

Jakob Strandheim, født i 1920, vokste opp i Øygarden utenfor Bergen. De hadde det bra, forteller han. Faren og onklene eide to brønnbåter som de brukte til å bringe levende fisk fra kystsamfunnene i Hordaland og Sogn og Fjordane til Bergen.

9. april 1940 gikk de til Bergen med fisk som vanlig. De stusset over de tyske skipene i Byfjorden, og at det var så voldsomt med folk på Torget. Først der fikk de vite at landet var okkupert. Fisken ble med tilbake til Øygarden, sammen med dem som skulle tatt den imot.

Ingen stoppet dem på veien tilbake heller. En liten skøyte hadde liten betydning. Senere i krigen skulle fiskebåter spille en avgjørende rolle for kommunikasjonen mellom Norge og Storbritannia.

Minneplaten av Jakob Strandheim ble avduket av barnebarnet Maria Kvingedal Strandheim den 25. september i år. Foto: Nils Torsvik

Reiste i pussen

Krigen endret mye, men på mange måter gikk hverdagen sin gang for folket i Øygarden det første krigsåret. Blant ungdommene begynner imidlertid en plan å ta form.

Lørdag 4. oktober 1941 var det bryggedans på Toft, nabobygda til Torsvik.

Gjennom høsten hadde ungdommene i Øygarden snakket om å ta seg over Nordsjøen over til England, bidra til krigsinnsatsen. Akkompagnert av trekkspilltoner legges planen. Værmeldingene var gode nok.

Jakob stakk hjemom for å ta med seg navigasjonsutstyr, vinkel, passer og sjøkart. De tok ikke med seg mat eller ekstra klær. Ingen skulle fatte mistanke.

– Vi dro i pussen, sier Jakob og ler.

Slik endte dansen med at han, broren Mons og sju andre sambygdinger stjal en av familiens to brønnbåter, som lå like nedenfor barndomshjemmet, og satte kursen vestover.

– De hørte nok at vi gikk, mener Jakob.

21 år gammel var han nesteldst i flokken, og med kystskipperbevis tok han styringen. Under et døgn senere nådde de sydspissen av Shetland.

Fra handelsflåte til Scalloway

Shetlandsgjengen var en norsk marineavdeling som seilte i hemmelige oppdrag mellom Norge og Shetland. I nesten tre år var det eneste bindeleddet mellom Storbritannia og Norge via Shetland.

Jakob og kameratene meldte seg og fikk beskjed om å gjøre seg klar for å dra til London. De første fire månedene var han i den engelske handelsflåten. De fleste av sambygdingene hadde reist til USA, men et tilfeldig møte sendte Jakob til mer hjemlige trakter.

På en permisjon i London traff han noen kjenninger som var med i Shetlandsgjengen. De fortalte hva de holdt på med, og Jakob syntes det hørtes spennende ut. Høsten 1942 var han på plass i Scalloway der nordmennene hadde fått base. Det skulle bli en tung høst og vinter.

Shetlandsgjengen
  • Shetlandsgjengen var en hemmelig norsk avdeling under krigen.
  • Brorparten av tiden var den under kommando av den hemmelige britiske spesialstyrkeavdelingen Special Operations Executive (SOE).
  • Hovedoppdragene var transport av agenter, forsyninger og ammunisjon til det okkuperte Norge.
  • Ryggraden i Shetlandsgjengen kom fra de tre vestlandsfylkene Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal.
  • De var ordinære fiskere som reiste over havet for å gjøre en innsats. De fleste av dem hadde ingen stor militær erfaring fra før, men bygde egenhendig opp et solid nettverk langs kysten.

Kilde: «Shetlandsgjengen. Heltene i Nordsjøen» av Asgeir Ueland

Sånn var flaksen

– Vi hadde så store tap. Vi mistet omtrent halvparten av gutta og halvparten av skøytene, sier Jakob, og for første gang senker han stemmen.

De første to turene, i oktober, var han med fiskebåten «Aksel» før han ble flyttet over til «Andholmen». I desember gikk «Aksel» ned av uvisse årsaker på returen. Alle de seks mennene om bord mistet livet.

– Sånn var flaksen. Jeg var en av dem som hadde flaks. Det var en tøff tid, sier Jakob.

Sesongen 42–43 var det mange som mistet livet. Når var Jakob, nå 22 år, redd?

– Hele tiden kanskje, innrømmer han. – Det høres kanskje tøft ut. Vi var alle forberedt på ikke å komme tilbake til Norge.

Motet forsvant ikke med det, forsikrer Jakob.

– Tvert imot! Vi skulle liksom hevne de vi mistet. Det var vår tur å gå ut. Ferdig med det. Går det bra, er det bra. Om ikke, er det ikke noe å gjøre med det.

Situasjonen ble uholdbar, og nordmennene krevde bedre båter. Vinteren 1943 kom tre amerikanske ubåtjagere på plass. De fikk bedre fart og skyts og var langt bedre beredt til å forsvare seg.

– Etter at vi fikk de hurtiggående båtene, mistet vi ikke en mann. Alt ble snudd om, sier Jakob.

Dette bildet av Jakob Strandheim ble tatt på Shetland under krigen da han var i 20-årene. – Jo flere vi mistet, desto mer sto vi på, sier Jakob Strandheim om tiden i Shetlandsgjengen. Foto: Privat

De bergenske jentene, åjåja

Om han ikke husker nøyaktig hvilken dag han kom tilbake til Norge og til freden i 1945, husker han godt at det var moro.

– Du vet, vi var jo i uniformer. Og de bergenske jentene, åjåja, det var stas. Det var arm i arm og bilder og alt sånt vet du. Det var gøy, det.

Allerede på slutten av 1945 begynte han, noe forsinket, på skipperskole. Samme år begynte han å «gå sammen» med Mary Josefine – som han skulle få tre barn med.

Overgangen til hverdagen gikk fint, bedyrer han. Uten at han vet hvorfor nettopp han slapp unna plagene mange av veteranene slet med.

– Det gikk greit. Jeg kan ikke huske noe annet, er den korte oppsummeringen.

Enten–eller

– Jeg var ikke ute for noe angrep, ja bortsett fra fly som forsøkte seg, men de traff oss ikke, fortsetter Jakob etter en tenkepause.

– For det var sånn. Ble du angrepet skikkelig, da var du ferdig. Jeg var med to båter og gikk klar. Det var kameratene våre som ikke kom tilbake. Det var enten–eller, det.

– Var dere helter?

– Nei, jeg vet ikke.

Jakob drar på det.

– Det var en spesialavdeling, og jeg vil vel si en meget utsatt avdeling. Vi gikk inn i okkupert område. Hva vil vi møte? Den spenningen var der hele tiden. Hvorfor skulle vi gå klar. Det vet man jo ikke før man er ferdig.

I alt gikk ti skøyter tapt og 44 mann mistet livet.

Bjarte Kvingedal Strandheim fører øksa når treet skal på plass i juletrefoten. Foto: Kjersti Kvile (arkiv)