Da Rigmor ble utbrent, ble hun med mannen Snorre på fiske. Slik fikk hun livsgnisten tilbake.

Denne saken ble først publisert 30. oktober 2021.

Rigmor Slotterøy er fra Sleneset på Helgelandskysten. Hun har sett utviklingen i fiskerinæringen fra barnsben av.

Rigmor vokste hun opp på Sør-Solvær, en av flere øyer tilhørende området Solværøyan som frem til 1950-årene var befolket av tradisjonelle fiskebønder.

– Fra jeg var rundt ti år gammel, var jeg mange ganger med ut og fisket sei med not. Jeg ble ansett som en guttejente og likte best å være med å seile båt og holde på i fjæra, forteller Rigmor og kikker bort på ektemannen Snorre Slotterøy.

Oppvekst i en annen tid

Ektemannen gjennom 55 år er bedt om å være stille nå som Rigmor har ordet. Han klarer det så vidt, men det er noe han gjerne vil få sagt.

– Rigmor har vært med på lofotfiske mange ganger, hun kan like mye som meg og har deltatt i fiskerivirksomheten jeg har drevet hele livet vårt, smyger han inn før han nesten kniper igjen munnen.

Snorre vokste også opp på en av øyene tilhørende Solværøyan. Han rodde færing fra han var fem år gammel og lærte seg å sette ruser etter levende torsk og landnot etter sild av bestefaren sin.

Bestefaren var av den generasjon som leste tegnene i naturen for å sjekke om fisket kom til å bli bra.

– Så de lommen ligge på sjøen, visste de at det ville bli godt sildefiske. Det var fuglene og værtegn de navigerte etter for å finne silda før i tiden, sier Snorre.

Rigmor og Snorre levde et trygt, rikt og godt liv der ute i havgapet på hver sin øy under oppveksten. Folk hadde det de trengte, og det var minst fem fiskemottak bare på Solværøyan. Sånn var det langs hele norgeskysten: Rikelig med folk og flere steder å levere fangsten.

Enklere å være fisker

– Det var et fint liv, men jeg vil si at de som driver med fiskeri i dag har et mer lettvint og mindre fysisk krevende arbeid enn før i tiden, sier Rigmor.

Hun ramser opp værmelding, ekkolodd, AIS og hjelpemidler som garngreier og heisekraner.

– Bare det at man har mulighet til å levere fisken rund, er jo en besparelse. Rengjøring og sløying er tungt arbeid, så jeg vil si utviklingen har gått i god retning for fiskerne, sier Rigmor som minnes faren sin som slet med hardt arbeid hele sitt liv.

Fiskerarven strekker seg flere generasjoner bakover, og Rigmors bestefar drev et av de største fiskemottakene i området. Der måtte hun bidra med skrubbing av sei som ble hengt til tørrfisk og deretter bunting når fisken var ferdig tørket.

– Jeg har vært vant til å arbeide fra jeg var liten jente, vi ble ikke sydd puter under armene på. Det var et bra liv, men det var også tøft. Som barn måtte vi jobbe mye både med jordbruk og fiske, sier Rigmor.

– Var det stor forskjell på hva menn og kvinner gjorde?

– Kvinnene var med på arbeidet med hengingen av fisken, mannen flekket fisken, mens vi skrubba og hang den. Jeg tenker at vi var med på det meste, men arbeidet kvinnene gjorde, ble sjelden trukket frem, sier Rigmor.

Digital ekspert

Når Rigmor og Snorre drar til Lofoten sammen i disse dager, er det hun som er teknologen.

– Når det gjelder kravene om digitalisering og rapportering, er det mange gamle karer som ikke klarer å henge med. De har ikke sjans til å forstå seg på de nye systemene, og kommer til å bli faset ut, sier Rigmor.

Hun beskriver det som en krise under lofotfiske sist vinter. Det stokket seg helt for enkelte som skulle ta i bruk det nye innmeldingssystemet. Før ankomst til fiskebrukene man må ha meldt inn takst på fangsten og signere seddel digitalt. Der stoppet det helt for mange i den eldste generasjon.

– Det var helt kaos og jeg ble appspesialist for flere som var nokså fortvilte over å ikke håndtere den nye digitale hverdagen, sier Rigmor.

Midtlivskrisen

Rigmor og Snorre har tre barn, og da ungene var små, startet Rigmor like gjerne sin egen bedrift i familiens første etasje.

– Da den yngste var bare lita, begynte jeg på handelsskolen. Jeg fullførte eksamen på Lovund og deretter startet jeg manufakturbutikk, forteller Rigmor.

Der solgte hun alt mulig fra strikkepinner og garn, til sysaker og ferdigsydde klær fra messer rundt omkring i landet. Det var travle tider. Hun måtte også hjelpe Snorre da han kom i land fra fiske og etter å ha drevet butikken i 18 år, var det stopp. Både kroppen og hodet sa ifra.

– Jeg var veldig aktiv med å hjelpe til for å få ting til å gå rundt og etter en lang hard periode ble jeg utbrent og deprimert. For å komme meg ut av det, ble jeg med Snorre på fiske, og siden den gang har jeg vært med, sier Rigmor.

Turene til Lofoten beskriver hun som fantastisk i form av vakker natur og møter med andre mennesker.

Damer i fiskeri

– Kvinner er ikke så synlig i fiskerinæringen, men vi er der. Jeg tror ikke det er noen tradisjon for at kvinnene registrerer seg i fiskermanntallet når de er med mennene sine på fiske, det har ikke jeg ikke gjort selv i hvert fall, sier Rigmor.

Men én ting har hun sørget for.

– Jeg har forlangt at vi skulle står registrert to på seddel når vi leverer fisk. Det har jeg insistert på at i tilfelle noe skulle skje, sier Rigmor, og legger til at det er hun som holder orden på båten og lager middag.

– Kunne du tenkt deg å være fisker hvis du fikk sjansen på nytt?

– Ja, det kunne jeg gjerne, jeg trives godt på havet. Jeg har til og med fullført fiske- og fangstlinjen fra Moflag og utplassering på Inndyr, så det hadde jeg nok fått til, sier Rigmor.