I forrige innlegg i Tekfisk skrev vi om at RAS dreier seg både om biologi og teknologi. Det stiller spesifikke krav til de som skal røkte et slikt anlegg.
Dette er del 1 av 2 deler skrevet for Tekfisk. Del to vil bli publisert i løpet av torsdag.
RAS = muligheter
Dette skal vi se litt nærmere på i dette innlegget, men først må du som leser dette gjennom et obligatorisk «pensum» bestående av to podkaster som ble tatt opp under Tekfiskseminaret «Når laksen lever på land» tidligere i år.
Del 1, med
.Del 2, hovedsakelig med
.Hvis du nå har hørt gjennom podkastene for første gang, eller kanskje var tilstede på arrangementet og har hatt et hyggelig gjenhør, så er du skolert for å fortsette. Avhengig av hva vi jobber med er det sikkert forskjellige ting vi trekker ut av de to episodene. Noe av det jeg vil legge vekt på er utsagnet om at RAS er muligheter, ikke magi. Og at det kreves mye kompetanse for å utnytte de mulighetene som ligger i teknologien.
Fra topp til bunn
I rapporten «Dyrevelferd i settefiskproduksjonen - Småfiskvel» fra Veterinærinstituttet, kan man lese mye både på og mellom linjene.
I RAS-sammenheng er det spesielt én figur det er interessant å se nærmere på. Det er figuren som viser at dødeligheten både i rene RAS-anlegg og i kombinasjonsanlegg, synes å være lavere enn i tradisjonelle gjennomstrømmingsanlegg (fig 18 hvis du vil se selv).
Selv om det i seg selv er interessant, så er det variasjonen mellom RAS-anleggene som er det mest spennende. Enkelt forklart viser figuren at man med RAS har muligheten til å hente ut en betydelig gevinst, men at det også er en risiko for å gå på en alvorlig smell.
Figuren viser som sagt kun én enkelt parameter - absolutt dødelighet, men for egen regning tør jeg legge til at den sannsynligvis også gjelder andre måleparametere med mindre absolutte utfall. Slik som vekst, helse, velferd, fôrforbruk og andre mål på god biologisk drift.
Kan gå på en smell
De store smellene oppstår helt åpenbart ved akutt og omfattende fiskedød, som dessverre ses fra tid til annen i RAS. H2S-dannelse er et av de store RAS-spøkelsene. Spesielt når sjøvannstilsetning brukes, som du hørte om i podcastene.
Oksygensvikt er en annen like katastrofal hendelse. I tillegg er gassblæresyke, eller dykkersyke om man vil, en nisse som følger med på lasset nesten uansett produksjonsform. Katastrofene har ofte en enkeltårsak, men når RAS-produksjon går virkelig bra, skyldes det ikke enkeltårsaker. Snarere skyldes det en vellykket symbiose av teknologi, biologi, erfaring, engasjement og dedikasjon.
Todelt ansvar
Det er sagt om gitarspilling at det er venstrehånda (grephånda) som er håndverkeren, mens høyrehånda er kunstneren. Akkurat dét kan være litt vanskelig å forstå for en nybegynner som sliter med både pølsefingre, såre fingertupper og dårlig utviklet fingermotorikk.
Og at grepene er det som volder mest hodebry i starten, er faktum som understreker et viktig poeng: Kunstneren kan ikke utfolde seg før håndverkeren har gjort jobben sin. I RAS-sammenheng er det vi leverandørene som er håndverkerne, mens oppdretteren er kunstneren.
Og akkurat som i gitarspilling så er det håndverkerens oppgave å legge til rette for kunstneren. Et godt RAS-anlegg skal gjøre det lettest mulig å hente ut de gevinstene som ligger i teknologien. Det handler om at god design, riktig dimensjonering, velfungerende utstyrskomponenter, og ikke minst et enkelt, men bunnsolid styrings- og overvåkingssystem skal hjelpe oppdretteren til å kunne konsentrere seg om den kunsten det er å operere et RAS-anlegg.
Utøvende kunstnere
At det er oppdretteren selv som skal være den utøvende kunstneren kommer kanskje som en overraskelse på mange som får overlevert sitt første RAS-anlegg, men som mange har sagt så er det av avgjørende betydning at man innser dette raskest mulig.
Ethvert RAS-anlegg, uansett leverandør, kan svikte hvis det opereres av ukyndige pølsefingre. Derfor er opplæringen viktig. Det vil alltid være komplekst, men det skal ikke kreve flaks å operere et RAS-anlegg på rett måte.
Økosystemrøkter
Et av hovedbudskapene i mitt forrige innlegg i Tekfisk var at RAS-anlegget er å betrakte som et økosystem bestående av både biotiske (fisk, bakterier, fôr og avfallsstoffer) og abiotiske faktorer.
Sistnevnte er både fysiske, som temperatur, hastighet og retning på vannstrømmer, samt kjemiske, som pH, salinitet, innhold av oksygen, CO2 og nitrat for å nevne noen. For å være en dyktig økosystemrøkter, må oppdretteren kombinere sin egen kunnskap som «bare» en fiskerøkter, med opplæringen som RAS-leverandøren gir.
Noe av det viktigste man må huske på er at grunnleggende hygieneregler fortsatt gjelder. I RAS er det mye snakk om selvrensing, automatikk, sensorikk og overvåkning. Men dette erstatter ikke på noen måte elementært renhold som vasking og plukking av dødfisk.
I et oppdrettsanlegg der 98 % av inntaksvannet er revitalisert avløpsvann er dette svært viktig.
