Når man elsker kombinasjonen av fag og formidling, svarer man selvfølgelig umiddelbart ja når man blir spurt om å være ekstern skribent på Tekfisk. Så kommer usikkerheten. Kan man, som nyansatt hos en RAS-leverandør, nok til å levere seks ekspertbidrag i 2020 – til et teknologitungt forum?
Neppe! Istedenfor å late som jeg er ekspert skal jeg derfor ta med de leserne som er interessert, på min egen reise inn i det utrolig spennende RAS-universet.
Mange kretsløp
Erik Sterud
Erik Sterud er biolog med hovedfag i akvakultur fra Universitetet i Oslo og Dr. grad i fiskeparasittologi fra NMBU, Veterinærhøgskolen.
Han har mange års erfaring som forsker på Veterinærinstituttet
Og har arbeidet med akvakulturstandarder hos Standard Norge og akvakulturteknologi hos daværende Teknologisk Institutt.
Hans forrige jobb var som fagsjef fra Norske Lakseelver, der det overordnede arbeidsmålet var å bidra til en utvikling der norsk oppdrettsindustri ikke skal gå på bekostning av vill laksefisk.
Et ønske om å jobbe mer med biologi og mindre med politikk, men fremdeles med samme mål om ressursvennlig og bærekraftig oppdrett, var årsaken til overgangen til stillingen som fiskehelsespesialist hos RAS-leverandøren Krüger Kaldnes.
Krüger Kaldne er en del av Veolia-konsernet.
Kjerneteknologien er biofiltre av typen Moving Bed Biofilm Reactors (MBBR)
Krüger Kaldnes er industriell partner i Ctrl AQUA - senter for forskningsbasert innovasjon innenfor lukket akvakulturteknologi.
I tilfelle det dumper inn lesere som er enda større noviser enn meg – Forkortelsen RAS, Recirculating Aquaculture Systems, brukes både om hele anlegg, og om hvert enkelt kretsløp i et slikt anlegg.
Det gjelder bokstavelig talt å ikke legge alle eggene i én kurv, og derfor består et settefiskanlegg av mange parallelle RAS. Her finner man enorme tanker med biofiltre. Det er pumper og kraner og filtre så langt øyet rekker.
Bak sinnrike luftesystemer, CO2-strippere, varmevekslere og desinfeksjonssystemer for vann, står oksygeneringskjegler som er mange meter høye, på stramt geledd. Man finner syretanker for ensilasje og lut-tanker for vannbehandling. Kilometervis med rør for vann, fisk og fôr henger langs tak og vegger, eller ligger nedstøpt i bakken.
Og enda flere kilometer med elektriske ledninger knytter sammen PLS’er, frekvensomformere, blinkende skjermer, følsomme sensorer, ulende alarmsystemer og mye annet som bare eksperter på elektro og automasjon skjønner seg på.
Et teknologisk himmelrike
Et moderne RAS-anlegg fremstår som et teknologisk himmelrike, eller monster, avhengig av utgangspunktet for dem som jobber på eller besøker et slikt anlegg. Og midt inni alt dette befinner det seg tanker med levende fisk.
Det er lett å glemme at det er dét dette dreier seg om. Det er husdyrhold. Oppfostring av levende dyr, og ikke produksjon av livløse objekter. Vi kan alle ha godt av å bli minnet på dette. Ikke bare de som jobber med å stelle dyrene, men også alle vi som jobber med RAS-teknologi eller annen akvakulturteknologi.
Nye regler for helse og velferd
Uten å nevne spesifikke teknologiske nyvinninger som har sett dagens lys de senere årene, kan vi trygt slå fast at spesielt Mattilsynet ikke er udelt begeistret for dem alle.
Husdyret laks har på mange måter blitt glemt under utviklingen av ny teknologi. Dette er høyst sannsynlig en av årsakene til at forskrift om internkontroll for å oppfylle akvakulturlovgivningen (IK Akvakultur) nå er endret.
Fra første januar i år har også utstyrsprodusenter og tjenesteleverandører til akvakulturindustrien en selvstendig plikt til å etterleve krav som er gitt i matloven og dyrevelferdsloven.
Ønsker nye regler velkommen
Enkelt forklart dreier kravene i matloven seg om å hindre smitte og sykdomsutvikling, mens kravene i dyrevelferdsloven, ikke overraskende, dreier seg om forhold knyttet til fiskevelferd (eller velferden til andre akvakulturdyr). I praksis betyr dette at man ikke kan selge eller markedsføre teknologisk utstyr som i seg selv medfører fare for sykdomsutbrudd eller sykdomsspredning.
Ei heller utstyr som ikke er testet og funnet trygt med tanke på fiskevelferd. Forskriftsendringene innebærer en viktig og fornuftig ansvarsfordeling mellom oppdrettere og utstyrsleverandører. For Krüger Kaldnes som teknologileverandør betyr dette at den samme risikovurderingen og dokumentasjonsjobben som i dag gjøres opp mot akvakulturloven og NS 9416, må gjennomføres opp mot matloven og dyrevelferdsloven. Det betyr bl.a. opplæring av alle ansatte i betydning av å tenke smittehygiene, fiskehelse og fiskevelferd gjennom alle faser frem mot et ferdig RAS-anlegg. Fra prosjektering, design og bygging, til oppstart, drift og vedlikehold.
Smittevern
Røkterne har selvfølgelig ikke glemt biologien. For dem representerer ikke 80 prosent oksygenmetning i avløpsrøret fra et fiskekar bare et tall, eller en leveranse fra en oksygenkjegle. Det er et minimumsnivå for oksygen, som skal sikre fiskens overlevelse og velferd inne i karet. Bruk av smittesluser, skoskift og hånddesinfeksjon er så gjennomført at en lege kan bli blank i øynene i disse coronavirustider.
Smittevernet starter lenge før det er fisk og folk i et RAS-anlegg. Fra første skisse ligger på tegnebordet, tenker en RAS-leverandør på hygiene, smitteforebygging, fiskeflyt, personalflyt, sluser, avdelingsskiller, vanninntak og dødfiskhåndtering.
Alt designes og bygges for å redusere faren for introduksjon og spredning av bakterier, virus, sopp og parasitter. Og oppdrettsselskapene ønsker seg vaske- og desinfeksjonsrutiner som skal kunne ta livet av enhver mikroorganisme. Men her må vi stoppe opp et øyeblikk.
Oppdrettsanlegget som økosystem
Når man tar spranget fra gjennomstrømmingsanlegg til RAS-anlegg, går man nemlig fra oppdrett av noen millioner husdyr av én art (laks), til parallelt hold og stell av talløse (derav fantasillioner) individer av andre arter. Hjertet i et RAS-anlegg for fisk er nemlig det store biofilteret, der et gigantisk, pulserende bakteriesamfunn sørger for at giftig ammoniakk fra fiskens avføring omdannes til ufarlig nitrat før vannet sendes tilbake til fiskekaret.
Et velfungerende RAS-anlegg er svært nær å være et selvstendig økosystem – et samfunn og samspill av levende organismer, samt abiotiske faktorer, innenfor et avgrenset område.
Som et naturlig økosystem består også RAS-systemer av både autotrofe og heterotrofe organismer. De autotrofe organismene er bakteriene i biofilteret. For disse er det ikke sollys som er energikilden, men uorganiske forbindelser fra fiskens avføring.
Venner og fiender
Bakteriene gjør en fantastisk jobb. Bare ved å være seg selv og gjøre det de kan, omdanner de giftig ammonium. Først til nitritt og deretter til nitrat.
Deretter ordner teknologien resten – vannet strippes for CO2 og fylles opp igjen med oksygen før det på nytt serveres fisken i karene. Men i RAS-samfunnet er det ikke bare venner, men også potensielle fiender.
Bakteriene i biofilteret er nemlig ikke aktivt tilført systemet. Deres tilstedeværelse er en naturlig følge av at vannet som brukes ikke er sterilt. Overrasket? Vannet desinfiseres jo før bruk. Mekanisk filtrering, UV og/eller ozon brukes til desinfisering av inntaksvann.
Men desinfisert vann er ikke sterilt – altså 100 % renset. Da ville vi ikke fått opp et levende biofilter. Og sammen med de snille autotrofe, nitrifiserende bakteriene, kommer de «slemme» autotrofene. For eksempel bakteriene som skaffer seg energi ved å redusere sulfat til giftgassen H2S. Vi kan dessverre ikke velge. Spesielt ved bruk av sjøvann kan dette være et problem.
Rikelig med oksygen
Bakteriene blir man ikke kvitt, men ved å lage et miljø der de ikke trives, sørger man for at de ikke får forøket seg og skape problemer. Løsningen er å sørge for at det alltid er rikelig med oksygen til stede for da trives ikke disse bakteriene. I praksis må man passe på at det aldri kan bygge seg opp sedimenter av fiskeavføring eller fôrrester i kar og rør, eller at «dødt» vann blir stående. Dette unngås gjennom en kombinasjon av anleggsdesign og jevnlig rengjøring. Samt ved å gi de nitrifiserende bakteriene gode livsvilkår.
Sammen med de «snille» og «slemme» autotrofe bakteriene, kommer også heterotrofe bakterier, som lever på og av organisk materiale. Blant disse finnes også bakterier som kan gjøre fisk syke. Virus, og av og til organismer vi omtaler som parasitter kan også finne en levende vei gjennom selv det beste desinfeksjonssystemet for inntaksvann.
Denne påstanden kan antagelig skremme noen og enhver, men hverken vår egen eller oppdrettsfiskens verden kan gjøres mikrobefri. Trøsten er at tilstedeværelse av potensielt sykdomsfremkallende organismer, ikke er det samme som tilstedeværelse av sykdom.
Holistisk tankegang
Det tar lang tid før økosystemet i et biofilter er stabilt nok til å rense vann som sirkuleres tilbake til et fiskekar. Det kan ta opp mot åtte uker med intensiv «pleie» og «fôring» før en nyoppstartet RAS er modent til å ta imot fisk. Og kanskje ikke før det har gått et år eller mer fungerer filteret optimalt.
I hvert fall når biofilteret også skal «trenes» for å kunne håndtere vann av ulik salinitet og temperatur, samt store variasjoner i organisk belastning (fôrmengder). Da må flere innsett av fisk passere gjennom systemet. Dette er ikke forenlig med full vask og desinfeksjon mellom hvert innsett av rogn.
Den fiskeførende delen av et RAS-anlegg skal selvsagt kunne vaskes og desinfiseres før en ny batch settes inn, men rutinemessig, periodisk desinfeksjon av biofilteret er hverken ønskelig eller optimalt.
Bioteknologi
Det beste er å ha en holistisk tankegang der det gjelder å finne balansen mellom renhold, desinfeksjon, «snille» og «slemme» bakterier. Biologisk design, der både bakteriedrepende virus og såkalte probiotiske bakteriekulturer introduseres til et biofilter, er slett ikke en utenkelig tanke. Av og til må man imidlertid sette hardt mot hardt. For å kunne hindre spredning av fiskesykdommer må man i design og fysisk oppbygging av et biofilter alltid ta høyde for at en fullstendig nedvask og desinfeksjon må kunne foretas.
Bioteknologi er et ord som i dag gjerne brukes om laboratorieaktiviteter som inkluderer modifisering av levende organismer. Egenskaper som endres og nye organismer som skapes. Men bioteknologi startet lenge før den industrielle revolusjon.
Brød som hever og øl som gjærer er bioteknologi. Det er også RAS.
