6. september publiserte jeg en artikkel i Fiskeribladet om
av norsk fangst siden 1980 tallet.
Professor Jahn Petter Johnsen påpekte i en artikkel 13. september i samme avis at det måtte være
Har rettet opp
Etter nærmere granskninger fant jeg beklageligvis en feil i min beregningsmodell av Fiskeridirektoratets data mens Fiskeridirektoratets fant feil i sin datafil hvor russiske landinger i Norge hadde blandet seg inn i den norske flåtens landingsstatistikk. Både direktoratet og jeg har nå rettet opp våre databaser der jeg også har fratrukket fangstene til den nordlandsregistrerte krillflåten som opererer i Antarktisk.
I og med at disse tallene kan ha stor betydning for den pågående debatten om kvotemeldingen som er til behandling i Stortinget, kan det være viktig å avklare om de korrekte fangstfordelingstallene forandrer min tidligere påstand om at Nord-Norge over tid har tapt fangstandeler. Dette har det også tidligere har vært satt spørsmålstegn til, blant annet i boka «Fisken og folket» (2016).
Må tilbake til 80-tallet
For å få et reelt bilde av de historiske endringene og de faktorene som har påvirket kvotefordeling i norsk fiske, må vi trekke linja tilbake til 1980-tallet, altså før fartøykvotene for alvor ble innført i fiskeflåten rundt 1990.
Endringen innebar at fartøykvotene som tidligere var tildelt gratis av myndighetene til de som var så heldige å være inne i fisket, senere kunne omsettes gjennom kjøp og salg mellom rederne. Fordelingen av kvoterettighetene, som før ble styrt av politiske prioriterings-vedtak, ble stadig mer markedsstyrt, og enda mer ved innføring av strukturkvoter (sammenslåing av kvoter, ved å ta det ene fartøyet ut av fisket, etter 2005 i kystfisket).
Utviklingen
Figur 1 viser at den totale fangstandelen som er fisket med nordnorske registrerte fartøyer ligget rimelig flatt på om lag 30 prosent av norsk fangst, etter å ha vært opp i 34 prosent først på 1980 tallet, nede i 20 prosent i 1990, men senere øket jevnt til 31 prosent i 2017. Hvis man ser bunnfisk og skalldyr alene, hvor 90 prosent fanges nord for 62 breddegrad, viser tallene et litt annet resultat som vist i figur 2. Her har den nordnorsk-registrerte flåten fått redusert sine fangstandeler fra nærmere 60 prosent rundt 1980 til 50 prosent i 2017, altså en overføring av nærmere 10 prosentpoeng fra nord til sør.
Nyansert bilde
Bildet er imidlertid enda mer nyansert. Av Fiskeridirektoratets kvoteregister for 2019 fremgår at til sammen 81.025 tonn kvoter, derav 74.850 tonn bunnfisk, er tildelt nordnorsk registrerte fartøyer med forretningsadresse i Sør-Norge, hovedsakelig i Ålesund. Inkluderes disse kvotene er det en overføring fra Nord til Sør med henholdsvis 3 prosentpoeng av totalkvotene og 15–16 prosentpoeng av bunnfiskkvotene.
Så kan det tilføyes at det også er tildelt 24.500 tonn til et større nordnorsk trålrederi med utenlandske og sørnorske eiere, men som administreres fra Nord-Norge. Felles for alle kvotene som er tildelt havfiskefartøyer med nordnorsk kjennemerker med eiere utenfor landsdelen, er at de fryser fisken om bord for direkte skipning med minimal videre verdiskaping i nordnorsk fiskeindustri.
Kapitalen i sør
De nordnorske landingsandelene av total norsk fangst er derfor også redusert med om lag 15 prosentpoeng (fra 50 til 35 prosent) siden begynnelsen av 1980-tallet. Den tilsvarende landingsreduksjon for bunnfisk og skalldyr (reker og krabbe) er på om lag 5 prosentpoeng hvor også frysetrålernes omlasting på fryseterminalene er inkludert som nordnorske landinger.
Årsaken til denne endringen er primært at det kapitalsterke havfiskemiljøet i Ålesund-området har lykkes å utnytte kvotepolitikken. Med velvillig hjelp fra staten har de fått adgang til å kjøpe opp og konsentrert mange nordnorske havfiskefartøy og kvoter på færre hender. Den norske havfiskeflåten (alle over 28 meter lengde) er i 2019 tildelt 84 prosent av norske fartøykvoter. Flåten består i dag av 223 fartøyer og er eid av 195 selskaper hvorav to tredeler har forretningsadresse i Sør-Norge, særlig i Ålesund og Austevoll.
Den «nye» fartøygruppen
Den samme konsentrasjonstrenden finner vi i den flåten som fisker på kvoter avsatt til kystfiske etter at sammenslåing av individuelle kvoteandeler ble innført på midten av 2000-tallet.
Kystfiskeflåten var opprinnelig definert som fartøy mindre enn 28 meter lengde, men ble for noen år tilbake omdefinert som fartøy med maksimalt 500 kubikkmeter lasterom. Dette har åpnet kvotemarkedet for oppkjøp og sammenslåing av kystkvoter i ny fartøygruppe, de såkalte «stor kyst»-fartøyene, som i praksis kan være fartøy opp til 55 meter lang.
I perioden 2004–2018 har vi talt opp en nedgang på 3 prosent i de tildelte individuelle kystfiskekvoteandeler i Nord-Norge. Dette tilsvarer 195 kystkvotefaktorer som er faste andeler av de kvotene som tildeles kystfiskefartøy i torskefiskeriene, også kalt gruppe 1. Felles kvoter i det åpne kyst- og fjordfisket er ikke tatt med her. I denne prosessen er også de tildelte kystkvoteandelene i økende grad konsentrert på færre kommuner. I Nord-Norge har 20 kommuner i nevnte periode økt individuelt tildelte kvoteandeler på bekostning av 53 kommuner som har mistet individuelle kvoteandeler.
Markedskreftene rår
Slik blir det når myndighetene overlater til markedskreftene å fordele fiskerettigheter. Det avgjørende spørsmålet er om en slik fordelingspolitikk er i tråd med havressurslovens formål om bl.a. «å medverke til å sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna» (§1). Vi kan også spørre: Hvorvidt ligger «Dei viltlevande marine ressursane […] til fellesskapet i Noreg» (§2)? Det får vi kanskje vite mer om når Stortinget skal behandle den nye kvotemeldinga?
