Vi var som næring milevis fra å være økonomisk bærekraftige, spesielt i kystflåten, men overkapasiteten var politisk ønsket, og den årlige kontantoverføringen i milliardklassen, igjennom rammeavtalen som den hette, holdt oss som næring likevel flytende.
Så kom EØS. Statsstøtten skulle avvikles. Det gikk kaldt over de fleste fiskeres ellers så hardføre rygger. Hva nå?
Løsningen ble markedsøkonomi, på godt og vondt. Næringen protesterte heftig, men fånyttes, og ble ukuelig ordret til å selv tilpasse antall båter og fiskere til ressursgrunnlaget, og bli økonomisk selvstendige.
Men hvem skulle kunne fiske hva? Kvotene ble fordelt, basert på historikk, og etter harde kamper landet kloke diplomater i Norges Fiskarlag -organisasjonen som favner hele flåtespekteret- en omforent ressursfordeling i landsmøtet.
Denne har stått seg støtt i 30 år, og har gitt hele vår næring stabile rammevilkår. Og selv om vi daglig jobber med våre utfordringer, og det av og til tårner seg, er de store hovedlinjene slik; Stabilitet i ressursfordelingen har gitt næringen gode kår, liten som stor. Ro og fred med hverandre, og dermed anledning til å fokusere på det vi gjør best.
Tilbake til nittitallet. Næringslivet konsoliderte seg, som det så fint heter. Vår næring ble heller ikke skånet. Vi slapp dog imidlertid med en light versjon av hvordan vi så omverden ellers konsolidere seg. Færre og større enheter. Kommunehus, nærbutikker og landhandler forsvant over en lav sko i det ganske land. Globaliseringen var et faktum, fraktrater stupte, vi kom i internasjonal konkurranse, og vår oljesmurte økonomi bidro for vår del med ytterligere vann på turbinen.
Epokene, grad av strukturelle endringer i alt ervervsliv, savner historisk sidestykke, uavhengig av hva man måler på. Poteter, fisk, hagemøbler eller bildeler. Min far drev småbruk på denne tiden. Han ville hverken ta inn billig utenlands arbeidskraft, eller konsolidere seg. Han drev videre som før.
Ansatte lokalt, betalte en fair lønn, kjørte sin rute fra butikk til butikk, grytidlig hver morgen. Det tok små fem år, før hans annen generasjons livsverk av blomster og grønnsaker, veldrevet fra 1952 ble økonomisk marginalisert, i en globalisert konkurranse med europeiske landbrukskonsern.
I vår blå nærings tilfelle betød både politiske krav, og den ustoppelige globaliserte samfunnsutviklingen på både færre båter og færre fiskere. De som ble igjen, leverte varene, målt på markeds og bedriftsøkonomisk lønnsomhet.
I korte ord; Det ble slutt på å drive butikken sammen med staten. Næringen fikk servert en bredt politisk forankret, villet og samfunnsmessig påkrevet styrt omstilling, måtte sette sin private kapital til spille som driver, mens vår landsdekkende organisasjon Norges Fiskarlag modererte og drev kløktig diplomati etter beste evne.
Og mot alle odds- Det lyktes!
Folk pantet hus og hjem. De som gjerne hadde de dårligste forutsetninger for andre leveveier, minst utdannelse, bodde desentralt på øyer og i utkanter, var gjerne de som klorte seg hardest fast, pantet mest. Våget å kjøpe seg opp etter beste evne og satse videre, med litt større mer rasjonelle enheter som utgangspunkt.
De fleste av de som så anledning til å velge en trygg innkomst på landjorden gjorde det, og solgte seg ut. -lykkelige over å slippe å kjempe mer. De slapp strevet, slapp å sette hus og hjem i spill, slapp å måtte bidra til den enorme påkrevde omstillingen. Noen ble til alt overmål rike, da de solgte sin -igjennom hardt arbeid ervervede billett- til å drive kommersielt fiskeri.
Det kan vi mene mye om, men det ligger 30 år bak oss, og selv om vi kan diskutere størrelsen på dosene, og like det eller ikke like det, så virket medisinen etter hvert. Tilbake satt en flokk saltvannsfolk, som Bjørn Eidsvåg synger om, tynget av betydelig gjeld, men med lange generasjons-perspektiv og forsiktig vågal optimisme, ofte mot bedre vitende.
Mange kystsamfunn betalte prisen, spesielt ute på endene av landet, også på min saktmodige kyst. Men andre kystsamfunn styrket seg; både i Egersund, i Austevoll, i Herøy, i Lofoten, i Vesterålen, på Senja, og i Båtsfjord, samlet en rekke fiskere seg rundt «det nye», tok realitetene inn over seg, og kjempet videre.
De ante ikke hva de gjorde, men både frykt, og nok til dels mangel på alternativer drev dem, og i dag, 30 år senere, ser vi at de lykkes på sin djerve vei. Ære være dem!
Men hvordan klarte vi fiskere denne 30 års reisen? Vi ble færre, men vi fikk det materialistisk godt alle sammen. Både små og store. Men mistet vi noe underveis? Samholdet? Solidariteten? Gjorde vår nyervervede velstand noe med oss? Ble vi hovmodige? Vi som for et øyeblikks tid siden satt der å hutret i fellesskap, nedprioriterte plutselig fellesskapet, og i stedet for å glede oss over felles suksess, ble vi på et tidspunkt så altfor opptatt med å klandre og peke på hverandre.
Noen av oss tok på oss lakksko, og høye på de frukter båret frem av organisasjonen og vårt fellesskaps innsats, glemte vi selve fellesskapet.
Andre som gjerne tidligere hadde solgt seg ut, -sikkert med en god og overveid begrunnelse- tok med seg kapitalen ut av næringen, fremfor å bli igjen å bidra, og satte seg plutselig i opinion. De meldte seg til tjeneste i bevegelser og politiske partier som har som mål å omfordele kvoter, for omfordelingen skyld. De jobber mot dette målet ved bevisst å søke og omskrive historien, å feilinformere så vel politikere som velgere om både kvoteran og det som verre er.
Også disse setter fellesskapet på spill. Det fellesskap som brakte alle landets fiskere hit vi er. Det fellesskap som vernet oss fra kjøperens harde hånd i 47, og ga oss Råfiskloven -lovfestet rett til organisert prissamarbeid- det fellesskap som ga oss statsbåter i etterkrigstiden, statlig økonomisk støtte igjennom 70 og 80 tallet, samt la til rette for omstrukturering og forsiktig nyvunnet lønnsomhet igjennom 90 og 20 tallet.
Nå er det valg. Og ettersom fisket igjennom møysommelig styrt og målrettet arbeid ble økonomisk rentabelt, ser vi plutselig i valgkampen flere politiske parti som nå knives om å overgå hverandre i lovnader om å skulle rive ned det vi brukte 30 år på å bygge?
Det nye nå heter omfordeling? Hva i alle dager? Det loves altså på høylys dag, å jobbe aktivt for å undergrave og rive ned det store fisker-fellesskaps omforente kompromiss. Det som møysommelig er meislet ut, med detaljsans og mekanismer som verner om de minste. Mekanismer som hindrer de store i å bli for store, som har gitt oss stabilitet og forutsigbarhet, og har fått bankene til å tro på oss alle, liten som stor.
Erna Solbergs regjering forsøkte seg på en liten revolusjon, med FRP og Sandberg / Nesvik som spydspiss. Hva fikk vi? En kvotemelding som ingen ville ha, med statlig kvotebank, statlig utleie av kvoter, krydret med litt lokkefisk for noen enkelte som måtte gå på pinnen, men med Finansdepartementet som den store vinneren.
Nå er visst noe nytt på trappen vår, igjen. Nå er bærer det mot en ny politisk runde. Nå skal det igjen spilles politisk kvitt eller dobbelt, med vårt levebrød.
Kjære fiskervenn. Vi må løfte blikket. Vi må samles, og vi må sammen ta regi i vår egen nærings utvikling. Vår viktige næring er ikke en politisk lekegrind. Vi skal ikke ha det slik, og vi bør sammen vokte oss vel for limpinnene, for det jeg eller andre av oss måtte vinne i morgen, mister vi det dobbelte av ved neste valg. Det siste vi trenger -vi som er blant landets mest kapitalintensive næringer, som attpåtil nå skal investere oss ut av klimsavtrykket vårt- er at det sitter en gjeng i Oslo og spiller distriktspolitisk tennis med vårt levebrød. Ved å sette et kystsamfunn opp imot et annet, og rokke ved grunnlaget for alt vår næring gjør ute langs kysten.
Jeg vet ærlig talt i år ikke hva jeg skal stemme. Jeg skal lete med lys og lykt etter det parti som forstår hvorfor vi er her vi er, og som anerkjenner oss som noe mer enn en flokk med, -ja jeg får vel skrive det- kveg, som de kan lokke til urnen med litt distriktskvote eller litt lovnader om omfordeling hvert fjerde år.
Jeg skal nok legge min flid i å lete på hele det politiske spekteret, men jeg konstaterer at det dessverre begynner å bli ganske så glissent i rekkene.
Den nye tid er kommet til oss. Den nye generasjonen, min generasjon ser verden med nye øyne. Generasjonen er for lengst tungt representert i så vel forvaltningen, som i det politiske landskap. Vi har de siste ti år ikke lykkes i å fortelle vår historie. Fortelle og forklare hvor vi rent faktisk befinner oss, og videre forklare hvorfor vi er her vi er.
Vi slapp å være leilendinger, men vi har fortsatt ikke mestret å legitimere oss og vår reise, overfor generasjonen som aner lite om denne. Vi har en alvorlig jobb å gjøre.
Godt valg!
