Arbeiderpartiets fiskeripolitiske talskvinne Cecilie Myrseth sier i et intervju med Nationen 20 august i år at Ap vil styrke kystsamfunnene ved å overføre en større del av kvotene fra havfiskeflåten til kystfiskeflåten. Hun sier også at rederne av havfiskeflåten og større kystrederiene, for lenge har fått dominere fiskeripolitikken i Norge.

Sett ut fra kystsamfunnene er dette lovende intensjoner. Kvotepolitikken er som kjent et nullsumspill.

Som medlem i Arbeiderpartiet i snart 65 år, har jeg alltid sett på partiet som en garanti for at kystbefolkningen sikres rettighetene til fiskeressursene som er et fundament for fortsatt arbeid og bosetting.

Jeg har derfor sterke forventninger til at partiet følger opp intensjonene med virkningsfulle tiltak som kan få fiskeripolitikken på rett kurs.

Det viktigste tiltaket som sikrer helårige arbeidsplasser på land i Nord-Norge, er å omfordele kvotene som opprinnelig ble tatt fra kystfiskerne og tildelt landanlegg som fikk konsesjon på 64 ferskfisktrålere mot leveringsplikt.

Disse konsesjonene ble tildelt med dispensasjon fra Deltakerloven som sier at det kun er aktive fiskere som har rett til å eie fiskefartøyer. Kvoten utgjør i dag til sammen om lag 150 tusen tonn torsk, hyse og sei, som i 2021 er konsentrert på 17 dobbelt så store frysetrålere. Men 90 prosent av fangstene eksporteres ut av landsdelen, i stedet for å sikre råstoff til landanleggene de var tiltenkt.

Dette har igjen ført til at en rekke fiskerikommuner har mistet sitt råstoffgrunnlag og arbeidsplasser både på hav og land som grunnlaget for sin bosetting.

Trålerne klarer ikke å oppfylle sin samfunnskontrakt som etter forskriftene skal «sikre anlegg som bearbeider fisk stabil råstofftilførsel». Derfor forventer jeg at en stor del av disse kvotene snarest tilbakeføres til den delen av kystflåten som er i stand til å levere fersk fisk til foredling store deler av året.

Dette gjelder især kystfiskefartøy mellom 15 og 21 meter som er rigget for helårsfiske tilpasset industriens behov på land.

I en omfordeling av kvoter må det iverksettes tiltak for at råstoff kvaliteten ivaretas betydelig bedre enn i dag. Høykvalitets produkter er en forutsetning for å utvikle en konkurransedyktig industri.

Vi har dessverre de seneste årene fått en fremvekst av en ny type havfiskefartøy mellom 28 og 55 meter (stor kyst) som også gjennom strukturpolitikken har fått tilført kvoter fra kystfiskeflåten.

Denne fartøygruppen fisker med snurrevad som er enda mer effektiv som ordinær trål. Dette kan være et utmerket redskap om det det brukes korrekt. Men dessverre har vi sett viktige negative konsekvenser av dette fisket: Landing av enkeltfangstersom er altfor store til at fartøyet selv, eller industrien har kapasitet til å bearbeide dem på en forsvarlig måte. Resultatet er at det landes masse fisk av en meget dårlig kvalitet som dumpes i markedene til rekordlave priser.

Havfiskeflåten må fiske utenfor 4 mila for å beskytte kysttorsken.

Et annet problem er at denne stor-kyst flåten fisker både innenfor grunnlinja og på grunnområdene i Barentshavet hvor det står store mengder med undermåls fisk som derved mister muligheten til å vokse opp.

Dette er en trussel både mot bestandene og arbeidsplassene på kysten som foredler fisk. Det økede beskatningspresset på kysttorsken innenfor 4 mila har derfor ført til at den er rødlistet og nektet miljømerking.

Jeg forventer derfor at Arbeiderpartiet støtter tiltak som fort setter en stopper for denne uheldige utviklingen. Tilvisning av stor kyst fartøy fiskefeltene utenfor 4 mila sammen med med trålerflåten og autolineflåten, et viktig tiltak for å dempe beskatningspresset på kysttorsken.

De torskekvotene som havfiskeflåten over 28 meter har fått overført fra den mindre kystfiskeflåte, må også tilbakeføres etter de forutsetningene som ble satt ved innføring av strukturordningen i 2007.

Dette vil kunne redusere driftsgrunnlaget for denne havfiskeflåten betydelig. Dette kan kompenseres med tilførsel av kvoter på pelagisk fisk som sild og makrell. Kvotene kan hentes av den kvoteandelen som i dag tildeles ringnotflåten som til dels har for liten kapasitet for konsumleveranser men har en lønnsomhet som langt overstiger alle andre fartøygrupper i de norske fiskeriene som en følge av rekordhøye priser blant annet på sild og makrell.

Viktigst av alt er at det iverksettes tiltak for å oppruste den offentlige fiskeriforvaltningen slik at den får en enda tydeligere oppgave i forvaltningen av ressursene ut fra fellesskapets beste. I dag er dessverre fiskeriforvaltningen sterkt svekket som følge av den liberalistiske høyrepolitikken som har fått utvikle seg de siste 20 årene: Kvotefordelingen er overført til markeder hvor de som betaler mest får tildelt kvoterettigheter på tross av fiskerilovgivningens distriktspolitiske formål som Riksrevisjonens nylig har påpekt.

Samtidig er kvalitetskontrollen i stor grad overført bedriftenes selvkontroll. Derfor florerer det med rykter på kysten om svartfiske, hvor de som tjener mest er de som forsynerseg av fellesskapets ressurser ved å levere både 10 og 20 prosent mer fangst til kjøperen enn det som er oppført på landingsseddelen.

Derfor kan vi registrere at det eksporteres mye mer fisk enn det som er tildelt i kvoter og registrert fisket, uten at hverken Regjeringen, Råfisklaget, Mattilsynet eller Fiskeridirektoratet synes å ta slik miljøkriminalitet særlig alvorlig. Dette er et politisk ansvar som Arbeiderpartiet må ta tak i med forbedrede ressursregnskap fra fangst til eksport.

Kvalitetskontrollen må også tilbakeføres fra Mattilsynet til et eget kontrollverk som sammen med kvotekontrollen bør tildeles utvidede fullmakter i Fiskeridirektoratet. I tillegg er det særlig viktig å styrke den ressurskontrollen gjennom Kystvakten, blant annet med flere helikoptre.

Det blir nok av oppgaver å ta tak i for den kommende regjeringen for å rette opp fiskeriskuta.