Men hva nå? Er det mulig å gå tilbake til der vi var før pandemien?
Hjemmekontor ble satt opp i stuekroker og bøttekott. Nødvendige jobbreiser avlyst. Småbarnsforeldre fikk et etterlengtet pusterom, inntil skoler og barnehager også stengte.
Men uansett slapp de å henge i en strikk mellom jobb, barnehage, skole, fritidsaktiviteter og dagligvarebutikken. Jeg vet at dette gikk hardt ut over sårbare grupper. Ikke bare godene, men også vanskene, er skjevt fordelt.
Viruset har rammet folk hardere i andre land, enn hos oss. I velferdsstaten Norge trenger vi ikke bekymre oss for om vi har penger nok til å havne på sykehus, om vi skulle bli syke. Og vi får arbeidsledighetstrygd når vi blir permittert. Her er det nyanser, men med penger på bok, er det store bildet er at vi ikke har kommet dårligst ut av pandemien.
Jobbmøter, bursdager og fredagspils, alt skjedde på zoom og teams. Historier der halvnakne ektefeller opptrådte, uvitende i bakgrunnen, verserte. Det var før man oppdaget uskarp bakgrunn-knappen.
Den morsomste jeg så var fra en digital rettssak i USA der den ene advokaten opptrådte på skjermen med kattefjes. – Du vil kanskje endre på profilbildet ditt, sa dommeren dypt alvorlig. Ja, pep advokaten, men jeg vet ikke hvordan jeg gjør det.
Tiden gikk. Vi ble bedre på digitale møter, fikk koronafrisyrer, stive skuldre, la puslespill med 5000 biter og bestilte koronahvalp.
Men det kom et punkt der vi begynte å bli lei alle koronarestriksjonene. Vi fikk høre at vi snart skulle ta hverdagen tilbake. Bare litt til nå, så er vi tilbake til det normale. De ordene hører vi ikke så ofte lenger. Nedstengningen har vart mye lenger enn vi hadde forestilt oss.
Det begynner å tære på flere enn skoleungdom og de som fra før har det vanskeligst. Mai er siste tips, har jeg hørt. Da skal vi få hverdagen tilbake.
Men er det mulig? Kan det være noen av endringene vi har blitt tvunget til å gjøre dette året, er bra? Bra for oss, samfunnet og hele jordkloden. Så bra at vi bør beholde dem?
Stengte havner, permitterte arbeidere og mindre penger å rutte med gjennom et helt år, har selvsagt skapt vansker. Mindre torsk, laks og makrell har nådd markedene. En svak krone har kompensert for noe av nedgangen og som analytiker Finn Arne Egeness har påpekt i Fiskeribladet, måned etter måned, har det ikke gått så aller verst med norsk sjømatnæring dette året. For noen arter har det gått veldig bra. Prisene på pelagisk fisk har ikke bare vært gode, de har vært rekordhøye enkelte måneder.
Mat må vi ha og når vi ikke kan gå på folkerike fiskemarked og restauranter, har maten havnet på digitale handlelister og blitt levert som take-away. En god, gammeldags fiskebil dukket opp på døren er en dagen, og vi fylte fryseren med torsk og flyndre. Kriser skaper grobunn for nye muligheter.
Snart er så mange av oss vaksinert at vi kan lempe på de strenge tiltakene mot koronaviruset, leser vi. Jeg tror ikke det er så enkelt. For ekspertene varsler nye pandemier. Mutasjoner av koronaviruset har allerede spredt seg.
På samme måte som lakselusa stadig klarer å tilpasse seg nye medisiner og avlusningsmidler, må vi forvente at virus hele tiden ligger foran forskningen. Da må det angripes på flere måter enn med munnbind og reiseforbud.
Vi må fortsette å tenke alternativt. Det er ikke sikkert vi kan gå tilbake til der vi var på alle områder. Vi må forbruke smartere og mer på naturens premisser.
