Havforskningsinstituttet (HI) har i samarbeid med Meteorologisk institutt utviklet en modell som beskriver strømmene til enhver tid (værvarsling i havet). Denne modellen bruker forskerne på alt fra fiskeegg og larver til oljesøl og plastforurensning langs kysten.
Ved å slippe lakselus i modellen, kan de beregne spredningen av smittsomme luselarver langs hele norskekysten. Resultatet kan du se i lakseluskartet (egen nettside).
– Vi har sett at det i de fleste tilfellene er god sammenheng mellom det som observeres når vi teller lakselus på fisk under feltarbeid og det modellen viser, forteller forsker Anne D. Sandvik.
Den lange kyststripa til Norge gjør det umulig å få oversikt over lakseluspresset på vill laksefisk bare ved hjelp av feltarbeid. Derfor er det viktig med gode modeller som kan gi forskerne et detaljert bilde av det som skjer.
Smittepress
En god modell er avhengig av gode data. Alle oppdrettsanlegg rapporterer jevnlig hvor mye oppdrettsfisk og lakselus de har. I tillegg har vi mye kunnskap om lakselusas biologi, atferd og eggproduksjon, og om strømmer, saltholdighet og temperatur i sjøen.
Alt dette legges inn i spredningsmodellen. Ut kommer opplysninger om hvor mange smittsomme lakselus det til enhver tid er i ulike områder.
Sammen med tellinger av lus på villfisken, er dette et viktig grunnlag for rådene HI gir til forvaltningen. Nærings- og fiskeridepartementet bruker disse opplysningene til å regulere oppdrettsproduksjonen gjennom trafikklyssystemet (se egen temaside).
En naturlig parasitt
Lakselusen har levd på villaks og sjøørret til alle tider, men omfanget har økt kraftig på grunn av at veksten i oppdrettsnæringen har gitt mange flere potensielle verter. Overvåkning viser tydelig at det er mest lakselus på villfisken i områder med mye oppdrett. Tidvis gir det store problemer for vill laksefisk.
Bare en liten del av alle egg som klekkes, blir til voksne lus. Lakselusene produserer derfor svært mange egg når forholdene er gode. Best forhold har de om sommeren, og da kan de produsere mange hundre egg i uken.
Langt hjemmefra
Lakselusene kan overleve ganske lenge fritt i sjøen. De spres ofte langt hjemmefra, og samles nær overflaten der det er størst sjanse for å finne en laks.
De første dagene etter klekking går lakselusa gjennom to utviklingsstadier der den bare driver dit strømmen fører den. Først i det tredje stadiet er den smittsom og må finne en laksefisk å sette seg på for å overleve.
Varigheten av de ulike stadiene bestemmes av vanntemperaturen. Ved 10 grader går det 4 dager før den når det smittsomme stadiet, og 17 dager før den dør om den ikke har funnet en vert. Høy temperatur gir raskere utvikling.
Siden lakselusen driver med sjøvannet de første ukene av livet sitt, betyr vannstrømmen mye for hvor den havner. Vannstrømmen i fjordene og på kysten varierer mye, både fra område til område og nedover i dypet. De sterkeste strømmene er som oftest i overflaten, nedover i dypet blir de svakere.
Lite fart i tidevannet
Variasjonene i tid er også stor. Langs norskekysten er det tidevannet på grunn av flo og fjære som er tydeligst. Tidevannsstrømmen går gjerne den ene veien i 5–6 timer før den snur og strømmer motsatt vei i nye 5–6 timer.
Bortsett fra i smale sund og grunne områder, hvor vannet kan «koke», vil ikke tidevannsstrømmen oppnå særlig høye hastigheter. I dype og brede fjorder er hastigheten som regel under 10 cm per sekund. Da beveger vannmassene seg bare to kilometer før strømmen snur og flytter vannet tilbake igjen. Tidevannet er derfor ikke så veldig effektivt til å frakte lakselus langt av gårde.
Også vind sørger for at strømmene varierer. Alle som bor på kysten vet at vinden kan være sterk i perioder, for så å løye helt. Vindretningen kan også skifte i løpet av tiden det blåser. Vinden skaper strømmer i overflatelaget, og langs kysten og i fjordene er disse viktige for å transportere og spre lakselus.
– I 2017 oppdaget vi veldig mye lakselus i et område av Sognefjorden der det ikke er oppdrett, og dermed lite lokalt produsert lakselus. Ved hjelp av modellen kunne vi se at disse lusene var fraktet inn fjorden med strømmen på grunn av en periode med sørlig vindretning, forteller Anne Sandvik.
Undervannsbølger
Den viktigste mekanismen for å frakte lakselus langt av gårde, er skapt av lange indre bølger.
I fjordene er det alltid en lagdeling, med lettere og ferskere vann over og saltere vann under. Dersom lagdelingen endrer seg, for eksempel ved at vann transporteres oppover eller nedover i dypet, oppstår det horisontale forskjeller i vannets tyngde og trykkraft. Slike endringer skjer ofte ved at det blåser nordavind eller sønnavind langs kysten.
Resultatet er at en lang indre bølge skapes og forplanter seg innover fjorden. Vannstrømmen fra en slik bølge kan transportere vann innover eller utover fjordene i dagevis.
Strømmen dekker gjerne de øverste 50 meterne av vannmassen, og strekker seg helt fra munningen til innerst i fjorden. I Hardangerfjorden skjer dette minst en gang i måneden, og en enkelt bølge kan frakte lakselus over 50 kilometer fra der den klekket før lusen blir smittsom for fisk.
Testet mange ganger
Modellen er blitt grundig testet i Hardangerfjorden fra 2012 til 2018. Testene viser at modellen stemmer godt med det forskerne ser når de gjør observasjoner i felt.
Det er også vist godt samsvar mellom modellen og lus på vill sjøørret langs hele norskekysten og trålfanget postsmolt på Vestlandet.
Ved å kombinere resultatene fra modellen med tellinger av lus på villaks og oppdrettslaks, får forskerne dermed et godt grunnlag for å si hvor stor utfordringen med lakselus er i hvert av produksjonsområdene langs kysten.
Denne forskningsartikkelen er hentet fra Havforskningsinstututtets nettside.
