I 2017 rømte det ifølge den offisielle statistikken kun 10.000 laks, men gjennomsnittet for de siste ti årene er i overkant av 180.000 laks per år. Og 2018 har ikke startet bra, med flere rømmingstilfeller. 

Troverdigheten til den offisielle rømmingsstatistikken og til havbruksnæringen får dessuten en knekk ved at det med jevne mellomrom oppdages rømt oppdrettsfisk, uten at noen har meldt fra om at de har hatt en rømming. Spørsmålet som stilles blir naturlig nok, hvor mye laks rømmer egentlig?

Hull i nota

Kun en del av laksen som rømmer havner til slutt i en elv og er klare til å gyte. OURO og andre bidrar til å ta ut oppdrettslaks fra elvene og det ser ut til å være en positiv utvikling ved at antallet oppdrettsfisk går ned i mange elver. I mange elver er også antallet oppdrettslaks svært lavt, gledelig nok. Men poenget er at det ikke skal være oppdrettslaks i norske elver og spørsmålet er om det må være det.

Nå er det mange årsaker til at laks rømmer. Det kan være gnag på nota som fører til hull, eller det kan være for stor belastning under uvær. Uhell ved avlusning fører til hull i nota, det samme gjør feil som gjøres i stressede situasjoner. 

Men felles for de aller, aller fleste rømmingstilfellene er at det er blitt et hull eller en revne i nota som fisken rømmer gjennom. Og ikke sjelden tar det tid før hullet oppdages og rømmingen kan stoppes. Hvordan kan vi endre på det? Jo da, vi kan redusere risikoen for rømming ved en rekke tiltak som for eksempel forebyggende arbeid, gode inspeksjonsrutiner og ikke minst økt oppmerksomhet ved avlusning. 

Må tåle feil

Men i siste instans så er det oppdrettsnota som er den eneste og siste barrieren. Når det nå er slik så har det forundret meg lenge, hvorfor det ikke er gjort mer for å utvikle notmaterialer og nøter som er rømmingssikre? For noen år tilbake ble det gjort innledende øvelser for å finne fram til nye notmaterialer i et arbeid ledet av Sintef og finansiert av FHF. Uten at man kom til konkrete resultater. Flere leverandører har kommet med nye løsninger, uten at de har slått an i stor skala. Blant annet fordi det så langt ikke er funnet gode nok driftsmessige løsninger med de nye nøtene.

Men i dag, der flere av oss peker på at muliggjørende teknologier vil forandre sjømatnæringen så den knapt blir å kjenne igjen, bør vi ikke da klare å komme lenger? Ambisjonen bør være å utvikle en not som tåler gnag, som tåler at det gjøres feil uten å revne og kanskje tåler at det havner en båt inne i oppdrettsnota. Samt at den er lett å bruke i daglig drift. 

Tingenes internett

Kanskje notmaterialet til og med skal kunne si ifra hvis det mot formodning skulle bli et hull? Tingenes internett blir tatt i bruk på flere og flere områder, så hvorfor ikke her? Og med den materialkunnskapen som er utviklet, bør vi ikke klare å komme lenger mot den rømmingssikre nota enn det vi er kommet i dag?

Næringen selv har en nullvisjon for rømming. Da tror jeg det må følge med noen fete ambisjoner for å stoppe rømming gjennom den eneste barrieren som er mellom laksen og det «frie liv». Her er det kanskje på plass med en større samlet satsing fra næringen? En ting er at rømmingen må reduseres av hensyn til villaksen. En annen ting er at det jo kan være fint å finne løsningene selv, før noen skulle finne på å pålegge næringen å gjøre det.

Innlegget ble først publisert hos Fiskeribladet 12. mars 2018.