Jan Kåre strikker, fletter, slår og tvinner. Her er alt du kan drømme om av utstyr til å dra fisk.

Han kunne kikket megetsigende over brillene mens han passerte Fiskeribladets utsendte, travelt opptatt med en tauspleis og et flir. Men neida, Jan Kåre Uthaug kikker megetsigende under brillene. De henger nemlig et sted mellom nesen og et evig tilstedeværende hørselsvern.

– Det må være en veldig kreativ mann som overtar etter meg. Nå skal jeg vise deg noe, sier Uthaug og fisker frem pilken.

Bite på kroken

Å komme inn dørene på Norsk fletteri AS på Nordås i Bergen er som å komme inn i en klassisk, velassortert landhandel. Her er alt du kan drømme om av utstyr til å dra fisk, om du er entusiast eller proff. Og her er ting verken yrkesfiskeren eller hobbyfiskeren kunne drømt om. Uthaug viser frem en pilk, formet som en formfullendt havfrue.

– …men damene protesterte, så vi måtte lage en til.

Han har selv tegnet både den yppige Havfruen og den på alle måter stramme Havmannen damene etterlyste, slik han også har konstruert og modifisert mange av maskinene og løsningene vi finner i gangene, hallene og i krokene bak butikklokalet.

– Det ble protester. Kroken var visst ikke der man skulle bite på! ler han.

Siste stump

Norsk fletteri AS – som i år feirer 40 år – er aller siste stump av generasjoners slit, kunnskap og yrkesstolthet. Tørrfisk og shipping? Glem det. Så sent som i 1870 var repslagerindustrien den viktigste næringen i Bergen. 28 reperbaner forsynte de fleste av kystens seilskuter med nødvendig tauverk og garn, og sysselsatte halve byens arbeidsføre befolkning.

I 1975 hadde industrialisering, tollfrihet og motordrevne farkoster gjort reperbanene overflødige. Det siste repet havnet på museum, og produsenten Norsk Fiskeredskapsindustri, Nofi, ble trådløs i 1980. I 1982 startet tidligere produksjonssjef Kåre Uthaug det som i dag bærer navnet Norsk fletteri. Sønnen Jan Kåre har to maskiner igjen fra Nofi-tiden. Banen som slo det aller siste repet brant i 1996, sammen med det meste av utstyr og lagerfyll.

Maskinene de to generasjonene Uthaug startet med, ga to kilo tau i slengen og kunne kjøres tre ganger daglig. Neste generasjon maskineri ga seks kilo, og ble kjørt to ganger daglig.

I 2014 tegnet yngste blad nye maskiner som ga hele 21 kilo, og bygget også om modeller fra 1990-tallet til å yte det samme. Selv om timene spiser av døgnet, ligger det fremdeles potensial og penger i driften bedyrer han, og gjør seg en tur ut for frisk luft og en røyk.

Sin egen greie

Fra nabobenken bemerkes det tørt at Uthaug er firmaet og at firmaet, det er Uthaug.

– I timen har du vel kinalønn, flirer den ansatte, før han blir alvorlig og fortsetter:

– Men hadde ikke du hatt interessen, hadde ikke firmaet vært der.

Inne bak benken, sigarettrøyken og et skittent vindu er larmen høy, vedvarende og kommer fra et dansegulv av snurrende sneller, tråd og maskineri som både slår, fletter og faktisk strikker tauverk i alle tykkelser, farger og styrker. I dag legger Norsk fletteri beslag på 2000 kvadratmeter fabrikklokale, og har elleve ansatte.

– Da vi flyttet, lurte folk på hva vi skulle bruke de 700 kvadratmeterne vi hadde den gang til.

Uthaug flirer lunt. Dette er et fagfelt som baller på seg.

Om butikkdelen er velfylt, er rommene, korridorene og verkstedene bak et steg opp i maksimalisme. Uthaug er en praktisk mann, og peker enda mer enn han forteller. I alle kriker og kroker og hyller står det spoler, ruller og tromler med tauverk og trosser, og det pekes på nedstøvede maskiner fra lokale, nedlagte bedrifter. Maskiner som venter på tid og kjærlighet.

Fra fallskjerm til not

Noen maskiner har sett verden før de så Bergen.

– Dette er en amerikansk maskin tyskerne fikk fatt på i England før krigen, peker han.

Der tyskerne laget fallskjermer, produserte faren not på maskinen han hentet til Norge etter krigen. Uthaug har modifisert den til å lage murersnor. Som i andre familiebedrifter ble sønnen tidlig tatt inn i driften.

– Om jeg er første eller annen generasjon? Det kan vi diskutere, ler han.

Samme løsslupne forhold til døgnets timer er ikke aktuelt for neste generasjon. Uthaug kan lett bli både første, andre og siste generasjon i yrket.

– Det er nesten stygt å si det, men «brødvarer» vil de klare å lage etter meg. Spesielle ting tror jeg blir vanskelig. Halvparten av det jeg lager står ikke bøker, skissene er i hodet.

Evner ut over hyllevarer har gjort Uthaug mer motstrøms enn de fleste. En fabrikk i Malaysia importerer 7 millimeter flaggline fra Norge. 6 millimeter og 8 millimeter klarer de fint selv, mellommålet krever Uthaug sitt hode og erfaring.

Det mykeste treverk

Selv om plast og kunstfiber dominerer, er markedet for tradisjonelle fibre økende. I 2021 gjorde fiskere, forskere og fagfolk fra Fiskeridirektoratet, Havforskningsinstituttet og Universitetet i Tromsø forsøk med å erstatte trålernes «labbetussmatter» med naturfiber. Dette er slitematter i plast som tar av for mye av slitasjen på trålen. Mikroplast og dyreliv i sammenvevde plastfiber er et problem, og oppdraget gikk til fabrikken på Nordås.

I Uthaugs røffe neve ligger en leverandørprøve på det mykeste, hviteste treverk. Noen meter unna blir fibermassen til mykt, naturlig tauverk.

– Dette er flis. Leverandøren vår i Østerrike lager en fibermasse av det, og bleker den naturlig. Ellers brennes det jo opp, ikke sant?

Ikke alt tau skal vare evig. Den lovpålagte råtnetråden i hummerteiner er et slikt produkt. Uthaug peker på en kveil med råtnetråd. Flettet? Strikket!

– Det går fortere å strikke, sånn som med gamle damer som strikker labber.

– Hvilke krav har dere som produsenter?

– At den råtner!

Andre kunder vil ha litt av begge verdener. Uthaug peker på en rustikt utseende trosse, og svarer på sitt eget spørsmål om hva den er laget av.

– Det er oljebasert, faktisk. Folk liker ikke at tau råtner, og dette er tauverk som brukes til pynt på kaier og alt mulig.

Fra tarmer til gákti

Uthaug beretter stolt om faglige trumfer og triumfer, stort og smått som en rød tråd gjennom historien. Som selskapet i USA som forgjeves hadde prøvd seg på et spesielt, konisk flettet tau. Et tips fortalte om et lite fletteri som ikke vek for utfordringer. Uthaug lovet en produktskisse før øverste sjef kom på visitt. Oppdraget gikk i glemmeboken til dagen før.

– … så satte jeg meg på et bosspann i produksjonen, med røyken i kjeften, og vurderte hvilken maskin som passet best.

På mandagen kom topplederen. Om skissen var klar?

– Nei, det var den ikke, sa jeg.

«Geipen slo i bakken», forteller han om toppsjefen som stod med det ferdigproduserte tauet i hånden. Uthaug er åpen om at det er billigere å få tau produsert i Kina eller i Baltikum, men er trygg på at få slår ham på spesialordre, mindre kvanta og ikke minst kort leveringstid. Overbetalte ingeniører får du billig av mannen med briller på pannen.

Det gjør også at Norsk fletteri gjerne leverer til ymse kunstverk, og til murernes røde snorer, til kroklissene i samenes gákti, og til stropper som holder tarmer unna kirurgenes fingre.

– Du argumenterer ikke med kunstnere, sier han og peker på en alderstegen maskin. Den fletter fiskegøtt til fargerike bånd som aldri får fangst.

– Det her finner du på offentlige bygg og i rare installasjoner. Klart vi leverer.

En potet på gulvet

Papirarbeid og data er nødvendige onder Uthaug holder seg unna. Begge brødrene hans har vært engasjert i jobben med dokumentasjon og regnskap.

– Jeg må ha noen som liker å trykke på datamaskiner. Nå skal jo alt ha en mappe eller to med papirer. Selv liker jeg best å ligge under maskiner med olje på nesen. En potet på gulvet!

Hands on-innstillingen gjorde at et forsvarsoppdrag glapp. Konkurrenten, som prioriterte dokumentasjon, fikk jobben. Noe produkt maktet de ikke.

– Oppdraget kom til oss til slutt, ja.

Ordrene kommer fra alle hold, og fra alle etater og næringer. Tauverk til not og trål. Kamuflasjenett som matcher menn i grønt, tau som bare nesten skal holde en ubåt, tupper til skolisser, los- og livbåtleidere og sikkerhetsnett til offshorenæringen. Uthaug holder lighteren under nettet, som ikke tar fyr.

– Hva skjer nå? Ingen ting. Kevlar-fiber, som i skuddsikre vester.

Tauet var bedre før

Om grunnstammen i selskapet er gammelt, ble den klassiske tvinningen forlatt lenge før siste reperbane gikk opp i flammer.

I velmaktsdagene ble repene slått og strukket sammen i lengder på hundrevis av meter. Fibre kunne være bast, kokos, manilla, lin og hamp. Alt ble tvunnet sammen i kordeller som ble slått sammen, mens det ferdige produktet krympet gjennom det lange lokalet. Det er for øvrig forklaringen på at reperbaner er bredere den i ene enden. Uthaug forteller at det røsligste tauet de slo på gamlemåten var en slepetrosse på 122 centimeter, mens det aller siste tauet altså havnet på museum.

Nyere fibre, som blant annet kevlar, gir langt bedre slitestyrke. Plast gir miljøproblemer, men lang levetid. I dag foregår selve tvistingen i et punkt Uthaug lett får neven rundt. Nye materialer veier opp for det som har gått tapt.

– Tauet i gamle dager var bedre, ingen tvil om det.