Fiskeoppdrett er enkelt. Fisken må ha godt vann og nok vann, og mat selvsagt. Når vannet skal brukes flere ganger må partikler og ammonium fjernes og CO2-nivået må ned. Deretter må pH justeres og O2-nivået tilbake til normalen.

Gjestekommentar

Erik Sterud er fiskehelsespesialist i Krüger Kaldnes.

Han har hovedfag i akvakultur ved Universitetet i Oslo og en doktorgrad i parasittologi/fiskehelse ved NMBU Veterinærhøgskolen.

Er genuint opptatt av undervisning og kunnskapsformidling.

Profesjonelle hovedinteresser er biologi, akvakultur, bærekraftig ressursbruk og matproduksjon, forskning, forskningsformidling og -kommunikasjon.

Erik Sterud Foto: Anders Furuset

Tillatelsens begrensninger setter selvfølgelig de ytre rammer for produksjonen vedrørende fiskeantall, vannforbruk og utslipp. Men innenfor disse rammene er det mange hensyn som skal tas. Fiskens ve og vel, røkternes hverdag og selskapets økonomi er viktige parametere, og det er ikke gitt at alle er enige om rekkefølgen på disse.

Produksjonsplanen bestemmer

Helt sentralt i planleggingen står produksjonsplanen eller bioplanen. Hvor mye fisk skal produseres? Hvor stor skal den være? Når skal den settes i sjøen – hvis den skal i sjøen? RAS-anleggenes umiddelbare fordel er at dette kan planlegges nærmest uten å ta hensyn til fiskens naturlige årssyklus.

Både klekking, smoltifisering og sjøsetting er blitt helårsaktiviteter over hele landet. Men biologien for øvrig må tas hensyn til. Øvelsen blir å designe et anlegg som gjør det realistisk å nå produksjonsplanen, samtidig som anlegget hverken skal være underutnyttet eller overutnyttet i større deler av året. Her skal man treffe planken for å forene fiskens og oppdrettsselskapets behov.

Produksjonsplanen, sammen med den totale produksjonsmengden og akvakulturdriftsforskriftens krav til antallsbegrensning og smittehygienisk adskillelse, legger grunnlaget for å bestemme antall avdelinger. Det skal være klekkeri, startfôringsavdeling, yngelavdeling, smoltavdeling og stadig oftere en postsmoltavdeling. Kanskje er produksjonstillatelsen så stor at den krever flere parallelle produksjonslinjer. Da snakker vi fort om over 10 smittehygienisk adskilte vannbehandlingsavdelinger. Hver av dem tilknyttet en karhall med behov for et visst antall fiskekar av en viss størrelse. Dette siste skal også tilpasses både brønnbåtenes størrelse og merdene på mottakslokalitetene.

Alt starter med vannkvaliteten

Det viktigste tallet for planlegging av vannbehandlingen er mengden fiskefôr som vil bli brukt på dagen med høyest utfôring. Dette er utgangspunktet for å beregne den totale størrelsen på biofiltrene/bioreaktorene. Bioreaktorenes oppgave er å fjerne ammonium som fisken skiller ut som resultat av proteinomsetningen. Det må enkelt forklart være plass til nok nitrifiserende bakterier. Og selv om en bioreaktor er en tredimensjonal tank, så er det det totale biofilmarealet som er det vesentlige. Holder det med en biofilm tilsvarende 7 fotballbaner i areal eller må man opp i 10 fotballbaner i en påvekstavdeling?

Så må man ikke glemme at fisken skal lysstyres. Plutselig skal en fôrmengde som ble gitt over 24 timer fôres ut på 12 timer. For bakteriene betyr det i utgangspunktet en situasjon som veksler mellom overfôring og sultefôring to ganger i døgnet. Her er man inne på en viktig side ved RAS-drift. Det er et økosystem som roper på stabilitet, men det man tilbyr er raskt skiftende forhold både for bakterier, fisk og fysiske installasjoner.

CO2 til besvær

Tidligere var det fastsatte grenseverdier for ulike vannkvalitetsparametre. Slik er det ikke lenger. Nå er regelen så enkel og så vanskelig at vannkvaliteten til enhver tid skal være god nok og tilpasset arten og livsstadiet. CO2-nivået er en av de parametrene som for tiden diskuteres.

Den lenge aksepterte øvre grensen på 15 mg/l stilles det nå spørsmål ved, med utgangspunkt i en teori om mulig sammenheng mellom CO2-nivået og redusert vekst samt forekomst av nefrokalsinose («nyrestein»). CO2 er et forbrenningsprodukt og i fisken er er det fôr som forbrennes. Det er altså en sammenheng mellom fôrmengden som omsettes i et fiskekar og CO2 mengden som skilles ut.

Regneøvelsen som gjøres for å holde CO2-nivået under en viss grense, er derfor basert på fôrmengde, vannvolum og oppholdstiden for dette vannvolumet i karet. Skal CO2-mengden ned fra 15 til 12 mg/l viser, regnestykkene at fiskekarenes kapasitet må økes med rundt 40 prosent. Enten man velger å gjøre det ved å øke vannutskiftningen eller ved å redusere fisketettheten gjennom å øke karenes størrelse eller redusere fiskeantallet. Kostnaden er uansett betydelig og før den kostnaden tas, må man være sikker på det magiske CO2-tallet. Er det 15, 12, 10, eller 8 mg/l? Og hva med eksponeringstiden?

Maksimal utfôring har man i en kort periode av produksjonstiden i en avdeling. Som vi så lenger opp, må bioreaktoren dimensjoneres for denne perioden. Gjelder det samme for fisketetthet, vannutskifting og karstørrelse av CO2-hensyn? Eller kan fisken tåle at CO2-mengden ligger på 15 mg/l kun i noen få dager, men ellers godt under 12? Som for svært mye innen lakseoppdrett, er det ikke sikkert at riktig svar i dag også er riktig svar i morgen. Hvor mye av denne usikkerheten skal tas hensyn til i et nytt anlegg?

Fiskeflyten trumfer alt

Når alt er dimensjonert, skal det plasseres. I første rekke av hensyn til fisken, men også av hensyn til driftspersonellets hverdag og logistikk knyttet til vedlikehold, reparasjoner og vareleveranser. I et stort anlegg går det ikke lang tid mellom hver gang fisken skal flyttes. Og ofte innebærer fisketransport en tur innom sorteringsrom og/eller vaksinasjonsrom.

En liten laks er laget for å stå mellom steinene på bunnen av elv og snappe en knottlarve eller en vårflue som driver forbi. Den er slett ikke laget for hverken trenging, pumping, bedøvelse eller overdreven håndtering. Alt må derfor planlegges med tanke på fiskevelferd. Mest mulig selvfall, minst mulig pumping og kortest mulige transportrør. Og relatert til produksjonsplanen, håndtering til rett tid. Smittesluser og andre biosikkerhetstiltak må dessuten ta hensyn til drift og persontrafikk. Et smitteverntiltak som ikke følges fordi det er tungvint, er et dårlig tiltak. Oppstrøms smitte skal for enhver pris unngås, men i alle anlegg er det behov for fleksibilitet. Det kan bli trangt i døra når krav til fleksibilitet i produksjonen møter krav til biosikkerhet.

«Alt kan repareres» synger Jokke & Valentinerne. Forutsetningen er at det er tilgjengelig. I tillegg må alt kunne dreneres. H2S-spøkelset trives godt i avstengte vannansamlinger. Et transportrør som brukes hver 4. uke er en potensiell risiko dersom det ikke kan tømmes helt for vann etter bruk.

Alt man ikke tenker på

Alt driftsutstyr i et RAS-anlegg har en levetid. Det gjelder pumper av alle slag, vifter, sensorer og UV-lamper. Levetiden påvirkes av vedlikehold, men en vakker dag er levetiden allikevel brukt opp. Hva da? Et produksjonsanlegg for fisk tåler ingen nedetid. Det må virke 24/7/365, sammen og hver for seg. Det betyr at de mest kritiske komponentene må være i overskudd – redundans. En ekstra pumpe her, en ekstra vifte der. Og har man installert tre pumper der kun to er nødvendig, lønner det seg kanskje ikke å kjøre to kontinuerlig og ha én i reserve. Det er mye bedre å kontinuerlig veksle på de tre man har.

I et stort anlegg er det ikke en jobb for en fiskerøkter å sørge for å slå utstyr av og på til riktig tid, passe på alle vannivåer, regulere pumpehastigheter og å passe på å veksle mellom redundant utstyr. Dette er derimot en jobb for automasjonsteknikere. Enkelt forklart er et RAS-anlegg proppfullt av elektronikk, sensorer og software som passer på fôrmengder, vannivåer under drift og nedtapping, når det er på tide å vedlikeholde en pumpe osv., osv. Et moderne RAS-anlegg vs. et eldre gjennomstrømmingsanlegg er som en premiumbil anno 2021 vs. en Mazda fra 1982. Det er lite rom for den glade amatørmekker.

Det gylne grensesnitt

Hvis du nå føler deg klar for oppgaven og har lyst til å spare penger ved å lage alt selv, er det egentlig bare å sette i gang. Men husk at det alltid finnes et grensesnitt. Mellom en pumpe og et rør, mellom et fiskekar og et rør, mellom en frekvensomformer og en vifte, mellom en vaksineringsmaskin og et vannrør, mellom en oksygentank og en diffusorslange. Der ansvaret til en leverandør slutter, begynner ansvaret til en annen. Det å ha den store prosjektoversikten er kanskje den vanskeligste jobben av dem alle.

Men har man forstått de teknologiske og biologiske premissene, er det bare å gå i gang med å bygge et RAS-anlegg.