Begrepene turbiditet og partikkelinnhold omhandler vannets klarhet, og er dermed et uttrykk for det vi kan kalle synlig vannkvalitet.

Uklart vann kan skyldes både farge og partikler. Vannets farge og partikkelinnhold bestemmes av både råvannsegenskaper og prosesser som skjer i oppdrettsanlegget. Alt råvann kommer inn til anlegget med en farge og et partikkelinnhold som er bestemt av mengden humusstoffer, og mengden organiske (biologiske) og mineralske partikler (leire, steinstøv etc.).

Erik Sterud skriver jevnlig gjestekommentarer for Tekfisk. Foto: Anders Furuset

Innholdet av sistnevnte vil typisk variere med årstiden (snøsmelting, høstflommer, sommer- og vintertørke). Et godt eksempel på mineralsk farge er den karakteristiske blågrønne fargen på vann som kommer fra bre-elver, mens vann med organisk bestemt farge kan være brunfarget myrvann eller vann som er grønnfarget av alger.

Opphopning av organisk materiale

I tillegg til råvannets egenskaper vil produksjonen i anlegget føre til opphopning av organisk materiale i vannet og påvirke vannklarheten. Graden av uklarhet kan måles både som turbiditet og totalmengde suspendert stoff (TSS).

Turbiditet beskriver hvor gjennomtrengelig vannet er for lys, mens TSS er massen (vekten) av svevepartikler. Størrelsene kan ikke sammenliknes. Riktignok vil alle partikler som bidrar til TSS også påvirke turbiditeten, men ikke alt som bidrar til turbiditet lar seg veie (f.eks. farge), og er dermed ikke en del av TSS. Det er også viktig å vite at ingen av størrelsene sier noen ting om partiklenes størrelse eller sammensetning (fôr, faeces, bakterier, uorganiske partikler). Det betyr at verken måling av TSS eller turbiditet gir en full forståelse av partikler og vannklarhet i RAS, og i hvert fall ikke hvordan dette påvirker fiskens helse og velferd.

Fôrmengden bestemmer

Det organiske materialet i et RAS-anlegg er fiskeskit og uspist fôr, samt levende organismer. Fremfor alt bakterier, som blir oppformert i astronomiske mengder for å uskadeliggjøre nitrogenholdige avfallsstoffer fra fisken, men også noe alger og andre encellede skapninger.

Mengden avfallstoffer er for alle praktiske formål bestemt av fôrmengden som brukes i anlegget. Dette er da også den såkalte dimensjonerende størrelsen for design og beregning av vannbehandlingsutstyret i et RAS-anlegg. En tommelfingerregel er at det produseres 0,3 -0,4 kg faste avfallsstoffer for hver kg fôr som brukes. Da må det i praksis fjernes like mye for å hindre at det stadig blir mer avfallsstoffer i vannet.

Partikler i RAS-vann

Gjennom resirkuleringsprosessen vil sammensetningen av det partikulære avfallet i vannet variere fra store partikler som uspiste pellets og fiskeskit, via mikropartikler under 30 µm og ned til usedimenterbare partikler, såkalte kolloider, under 1 µm i størrelse. Det er en fordel å fjerne mest mulig av det partikulære avfallet så raskt som mulig etter at vannet kommer fra fiskekarene. Derfor er det første trinnet i RAS-sløyfen alltid mekaniske partikkelfiltre, med typisk lysåpning fra 20-60 µm.

Partikler og fiskehelse

Alle lærebøker om RAS understreker viktigheten av å fjerne partikler da dette er negativt for fiskens helse og velferd. Når det gjelder uorganiske partikler som steinstøv, leire og metaller, så er negative effekter godt dokumentert. Særlig på et ømfintlige organ som gjellene (les f. eks. V. Bjerknes (red), Vannkvalitet og smoltproduksjon. Juul forlag, 2007). Når det gjelder effekten av organiske partikler så er eksemplene langt færre og til dels anekdotiske. I et arbeid utført av Astrid Buran Holan m.fl., under CtrlAqua-konsortiet (2018) siteres derfor den kjent RAS-autoriteten John Colt:

«The greatest water quality uncertainty in high intensity reuse systems is the potential impacts of fine solids and organic compounds.» At sitatet er 14 år gammelt og fremdeles har gyldighet understreker poenget ytterligere. De aller fleste forbinder laksefisk med klart vann. Vi har derfor en intuitiv forestilling om at klart vann er godt vann, mens grumsete vann er dårlig vann for fisken. Så enkelt er det ikke om vi skjeler til nyere forskning på området

Morsomme resultater

Arbeidet til Buran Holan m. kolleger, sitert ovenfor, viste at gjellehelsen til fisk i RAS-vann med mye partikler var bedre enn gjellehelsen til fisk i RAS-vann uten så mye partikler. Forskerne pekte på muligheter for at partiklene i seg selv har en immobiliserende effekt på patogener, eller at en rik bakteriell mikroflora tilknyttet partiklene gir et forsvar mot patogener.

Et like spennende forsøk ble utført på karpe, av G. Yamin og hans kolleger. Fisken ble fôret med pellets behandlet med vann og slam fra et RAS-anlegg, og resultatene indikerer at teoriene til Buran Holan og hennes kolleger er meget plausible. Fisk fôret med slambehandlet fôr lot seg nemlig i mye mindre grad infisere med furunkulosebakterien Aeromonas salmonicida. Det ble sett en direkte immunstimulerende effekt av slammet, og forskerne viste dessuten at bakterien vokste mye dårligere i nærvær av RAS-slam.

Testet på rognkjeks

Hva skjer så med fiskehelsen dersom partikkelmengden reduseres og bakteriesamfunnet i et RAS-anlegg destabiliseres gjennom delvis desinfeksjon ved hjelp av UV og ozon?

Det prøvde Stine Wiborg Dahle og hennes kolleger å finne ut av i en nylig publisert studie på rognkjeks. Først og fremst fant de ut at fisken hadde det bedre i RAS enn i gjennomstrømmingsanlegg. Deretter fant de ut at UV og Ozon, som kan brukes i RAS for å gi klarere vann med redusert bakterieinnhold, hadde en destabiliserende og negativ effekt både på bakteriefloraen i vannet og fiskens gjellehelse. Men i motsetning til Buran Holan og hennes kolleger så de at gjellehelsen ble bedre dersom partikkelmengden ble redusert gjennom et ekstra mekanisk filtreringstrinn etter biofilteret.

Disse studiene som ble utført på forskjellige fiskearter i forskjellige miljøer, representerer ingen endelig fasit, men resultatene viser at klart vann med lite organisk materiale i form av partikler og bakterier, ikke nødvendigvis er ensbetydende med en optimal vannkvalitet for fisken.

Mattilsynets krav

I en akvakulturverden der utviklingen går fort, har det vært typisk at myndighetene kommer halsende etter industrien. Da er det hyggelig å kunne gi Mattilsynet kred for å ha vært tidlig ute med fremsynte regler for vannkvalitet i akvakultur. Spesifikke grenseverdier for målbare vannkvalitetsparametere er nemlig tatt ut av lovverket og erstattet med krav som stiller langt større krav til oppdrettere og utstyrsleverandører: Vannmengden, vannkvalitet, vanngjennomstrømningen og strømhastigheten skal være slik at fisken har gode levekår, basert på fiskens art, alder, utviklingstrinn, vekt og fysiologiske og atferdsmessige behov.”

Med andre ord er det fiskens behov som settes i sentrum, selv om røkterens behov for å kunne se fisken og vurdere adferd og andre gruppebaserte velferdsindikatorer, selvfølgelig er legitimt.

Les flere gjestekommentarer fra Erik Sterud: