– Det du lukter er ikke farlig i så små mengder som vi opererer med her. Det er lukten av glassfiber og polyester og gelcoat, sier May Britt Hansen. 

Hun har tatt imot på kontoret sitt som er omsluttet av en fremtredende lukt. 

– Det kjennes ut som lim?

– Ja, det er jo litt lim også, sier Hansen og setter i gang med ei skikkelig hostekule. Finner frem halstabletter og forsikrer at det slett ikke er denne lukten i lokalene til Nor Dan Marine som har skylden.

– Jeg har vært på ferie med aircondition, forklarer hun.

Tårer for båten

May Britt Hansen vil vise frem hva det er som lukter. Inne i hallen er de travelt opptatt. En sjark skal gå til Arendal om litt. Hansen forsikrer at gassene som avgis blir filtrert bort av ventilasjonsanlegg, i tillegg så bruker man friskluftsmasker inne i produksjonen.

Båten bygges fra utsiden og innover. Det første som kommer i formen er lakken, eller gelcoaten som de kaller det her. Den sprøytes i forma, og så kommer glassfiberen oppi etterpå i mange lag. Under føttene knaser det i glassfiber. 

– Det er litt som en baby vi sender av gårde, sier May Britt Hansen om båten som snart skal sendes av gårde. 

– Jeg er ikke like nostalgisk nå som de første gangene. Det var noen tårer i øynene de første gangene, innrømmer hun. 

Ålreite kunder

I gangene hos Nor Dan Marine finner vi fremdeles foreldrene til May-Britt. Moren Liv er daglig leder på fabrikken. Faren Åge har styr på alt med kompositt og produktutvikling og design.

– Du må få med at fiskerne er veldig ålreite kunder. De har ordna seg økonomisk og har orden i sysakene. I lystbåt visste du aldri om du fikk pengene, sier Åge. 

Løvinnen på kontoret

Mange kommenterer det svære bildet av en løve som henger på kontoret rett fremfor skrivebordet til sjefen. 

– Det er jo greit i den mannsdominerte verden og ha ei lita løve her inne. Den er fin den, sier Hansen om det. 

Hun vrir litt på seg og har ikke så lyst til å si mer, men til slutt kommer det. 

– Vi hadde en leverandør som sa «pus», eller et eller annet sånn. Så følte jeg meg som ei lita jente og tenkte «herregud, jeg sitter her og driver en fabrikk og så synes dere jeg er en søt, liten pus».

To dager etterpå var hun på sørlandssenteret og så bildet.

– Da tenkte jeg at nå kjøper jeg den, så blir det slutt på sånne kommentarer, sier hun før hun kjapt understreker at det ikke er noen hashtag eller noe slikt. 

– Det er jo døtrene som kommer inn nå, sier hun og smiler.