– Lover du å sitte helt i ro etter dette prosjektet?
– Haha, jeg har akkurat kjøpt en 50 år gammel sjekte som kommer etter påske. Må holde kystkulturen i live!
Thor Norling har «en veldig snill kone», sier han.
Tålmodig er hun nok også, for pensjonisten er klar for lange og intensive dagsøkter allerede klokken seks om morgenen. Siden desember 2019 har Norling nær bodd om bord i sitt siste trebåtprosjekt. Arbeidsdagene har vært avbrutt av julaftener, enkelte bevegelige helligdager, og 14 dager ferie.
– Jeg jobber første juledag, jeg! sier han fornøyd over telefon fra sitt hjemlige Porsgrunn.
11. april ble det som han lover blir det siste, store prosjektet endelig sjøsatt. Det er samtidig kanskje den aller siste, norskbygde tresjarken.
Hinsides pris, stort prosjekt
Norling er egentlig typograf, men ristet tidlig blyet av seg og ble maskinist og sjømann. Trebåter har stått hjertet nær siden oppveksten, og det har ikke manglet på prosjekter. Det er imidlertid først de siste 20 årene at han har giret opp med virkelig store prosjekt.
– Jeg ser etter spesielle trebåter som bør tas vare på, sier han enkelt.
En kystsjark hadde han imidlertid ikke våget seg på, før han i 2018 kom over en båtannonse fra Sandnessjøen.
– Prisen var hinsides og det meste gjenstod, så jeg takket nei.
Et halvt år senere var prisen en annen. Forrige eier hadde brukt 17 år på å legge dekk, sveise overbygg, og sette inn tanker og en 81 hesters Perkins i et spesialbestilt skrog. Nå satt enken igjen med en langt fra ferdig «Cumulus» på 9,5 meter. Utsikten til at den 10 tonn tunge båten kunne bli kondemnert var tungen på vektskålen. I 2019 dro båten landeveien til Porsgrunn.
Hadde tatt 100 år
– Han gapte nok litt høyt. Målet til Gunvald Johannessen var å reise til Svalbard med sjarken.
Johannessen, som hadde livslang yrkesvei i Kystverket, hadde gjort et solid arbeid med båten, forsikrer den nye eieren.
– De tekniske løsningene er av høy kvalitet, men det hadde nok tatt 100 år for ham å ferdigstille den.
Reisen til Svalbard er kanskje også grunnen til at den syrefaste dieseltanken er på 600 liter, vanntanken på 400 liter og at de solide spantene sitter svært tett. Norling er imponert over det tradisjonelle håndverket som er gjort på skroget.
– Du klarer ikke å få inn et søkerblad på noen av sidene, og arbeidet er utført med øks. Jeg fatter det ikke.
Fikk omvisning i verftet
Norling setter seg grundig inn i det han holder på med. «Cumulus» ble gjenstand for en omfattende seilas på internett, og utallige telefoner. Den ene telefonen endte på et pleiehjem og en hyggelig, 90 år gammel dame. Joda, båtbyggeren var onkelen.
– Hun koblet meg med sønnen til båtbyggeren, som er jevngammel med meg.
Faren, Olav Aase, var 81 år gammel da han ferdigstilte skroget. Fartøyet ble hans siste, og var et prosjekt der også sønnen Arne Olav deltok.
– Han hjalp faren med å borde opp skroget.
Norling har vært innom det enkle verftet på Reksteren i Tysnes kommune sør for Bergen. Han er imponert hva som har vært gjort med enkle midler. Det var båtbyggerens sønn som viste ham rundt.
– Arne Olav Aase fortalte at faren brukte gamle maler fra 1930-tallet, og at dette kanskje var maler han igjen hadde arvet etter sin far. For meg betyr det veldig mye.
– Hvis fremtidige eiere er like nøye, er hun på vannet også om 100 år. Her er det godt håndverk hele veien.
Arne Olav Aase er imponert over kunnskapen og arbeidsviljen til Norling. Han forteller at faren var 81 år gammel da han leverte skroget til oppdragsgiver.
– Vanligvis ferdigstilte han med overbygg, men akkurat dette var en ordre kun på skrog.
Faren døde i 2014, og Aase tror han hadde syntes det var kjekt å se fartøyet ferdig på sjøen. Dette var det siste oppdraget, etter å ha bygget alt fra robåter og passbåter til sjarker på 32 fot de siste årene. Han eier den nest–siste båten, som for tiden står på land på Os. Den var tvillingbygg med en som gikk ferdigstilt for salg. Aase forteller om et krevende yrke.
– Jeg er 71 år gammel, og hadde kvidd meg for jobben min far gjorde da han var ti år eldre.
Selv har han ikke videreført båtbyggertradisjonen, som startet med farfaren Henrik Aase. Både Olav og broren drev hvert sitt båtbyggeri, mens Arne Olav var med som ekstra arbeidskraft.
– Plastbåtene overtok, og det ble andre tider, forklarer han.
Det siste trebygget
Ikke bare var det båtbygger Aases siste, det er trolig det siste nybygget i tre som er bygget her til lands.
– Da er det for gæli at det skulle ende med kondemnering.
Selv er han noe av en perfeksjonist, og gjorde pilegrimsreise opp langs Helgelandskysten, Lofoten og Vesterålen for å komme om bord i alle tresjarkene han slapp til i.
– Jeg måtte se alt av tekniske løsninger og fargekombinasjoner!
Etter karrièren til sjøs ble Norling lærer på Croftholmen maritime skole, og jobbet også med sikkerhet til sjøs i eget firma. I nyere tid har han vært «noe av en oppfinner», med ulike mekaniske, kjemiske og elektroniske løsninger i jobben som produktutvikler. Alt er selvlært erfaring han har tatt med videre inn i arbeidet på «Cumulus».
– Elektro er mitt svake punkt, og her klarer jeg meg ikke uten min gode nevø, røper han.
Om bord finner vi foruten selvbygget innredning i ask, motoren på 81 hester og et Nogva-gir, komplett navigasjonsutstyr med radar, autopilot, to plottere i tillegg til VHF og AIS. Det elektriske anlegget er topolet, og har en skilletrafo på 3,6 kilowatt.
– Du er gammel typograf, hvordan ser båtnavnet ut?
– Det er i en antikvaskrift, vet du. Ikke noe moderne.
Til tross for solide spesifikasjoner, dobbel brannsikring, dobbelt opp med lensekapasitet, løsninger fra øverste hylle og tidsriktig fontbruk, er forsikringsselskapene lunkne til den noe spesielle «lystbåten».
– Båtprodusenten finnes ikke mer, og forsikringsbransjen mener båten ikke har den kvaliteten de forventer. Sannheten er at den er bygget langt kraftigere.
Et panel til 6000 kroner hadde visst også vært å foretrekke fremfor et håndbygget et til 56.000 kroner. Norling tror uansett at «Cumulus» blir vanskelig å stjele.
– Den kan aldri brukes, alle kjenner den. One of a kind!
Aldri lei
Norlings tredje etappe på båtbygget er gjort for hånd, og med vekt på detaljer. Både paneler og maler er manuelt arbeid fra den nevenyttige pensjonisten. Tegninger skyr han.
– Jeg er hard til å jobbe og har brukt i alle fall 4000 timer. Alt er selvgjort. Det skal gjøres ordentlig.
Han stikker ikke under en stol at store prosjekter også har nedturer, og at arbeidet er omfattende og med en stiv prislapp. 3000 til 4000 timer for hvert prosjekt er ikke uvanlig. Sjarken kommer nok heller ikke til Svalbard med nåværende eier, og fiskeri står også langt nede på prioriteringslisten.
– Den blir nok solgt. Men det blir kos med nytt prosjekt! Min kone spurte i dag tidlig om jeg aldri ble lei? Nei, svarte jeg. Jeg gleder meg hver dag.
