Gjennom det siste året har vi fått stadig mer informasjon og kunnskap om miljøproblemene som oppdrettsnæringa fører til langs norskekysten. Enten det er utslippene av kobber som følger med oppdrettsnøtene og som har ført til at Fylkesmannen har slått alarm i Hardangerfjorden, at bruk av rensefisk har ført til nye miljøutfordringer, dumpingen av lusegift i gytefelt, at overlevelsen til krill, reker og raudåte kan være utsatt som følge av lusegiften, at 50 millioner laks dør før de når slakteriet, eller det er de 144.000 rømte oppdrettslaksene så langt i 2018. Historien til norsk oppdrettsnæring viser at miljøproblemene er langt fra løst, og at utfordringene til næringa fortsatt står i kø.
Før vi går videre til oppdrett av nye arter, er vi nødt til å løse de utfordringene som er i dagens havbruk
Men der lakseoppdretten de siste årene har vært under lupen, har forskningen på torskeoppdrett i stor grad fått foregå uten noe særlig offentlig debatt. For to uker siden oversendte også Nofima en rapport til Nærings- og fiskeridepartementet, som gjennomgikk resultatene fra forskningen som er gjort på torskeoppdrett og torskeavl de siste årene. En av anbefalingene her er at regjeringen utvikler en strategi for å teste lønnsomheten i torskeoppdrett. Dette fraråder Naturvernforbundet.
Det er viktig å påpeke at økt oppdrett, uavhengig av sort, vil kunne føre til økt beskatning på de marine ressursene i havet, eller kunne føre til ødeleggelse regnskogen i sør. Fôret som går med til oppdrett av torsk kan være både plantebasert, og basert på de marine ressursene i havet. Utfordringen med plantebasert fôr, som soya, er at det igjen kan føre til økt avskoging og regnskogødeleggelser.
Dersom man bruker marine ressurser som innsatsfaktorer, som sild, lodde eller raudåte, så vil det kunne være med å forsterke presset på livet i havet, og det vil kunne føre til kaskade-effekter lenger opp i økosystemene. Allerede i dag har FNs matvareprogram konkludert med at 89 prosent av verdens fiskebestander er overbeskattet, dette betyr at vi er helt avhengig av å forvalte de marine ressursene våre på en god og langsiktig måte, og at det må legges til grunn et føre-var prinsipp i forvaltningen.
Til tross for torskeoppdretten nærmest havarerte rundt 2008, så bruker statens fortsatt millioner av kroner på torskeoppdretten. For 16 år siden ble det nasjonale avlsprogrammet for torsk startet hos Nofima, og nærmest hvert år siden da har staten gitt millioner til satsingen. For 2019 er det satt av over 30 millioner kroner til å drifte avlsprogrammet, og leie av avlsstasjon. Hvordan norske politikere kan rettferdiggjøre en slik satsing, er vanskelig å forstå. Fortsatt har torskeoppdretten miljøutfordringer. Men i tillegg er vi altså ikke i nærheten av å løse de miljøproblemene som oppdrett av laks og ørret allerede har budt på.
De 30 millionene som går til torskeoppdrett, hadde hatt en langt større nytte for seg, om det i stedet var øremerket å finne løsninger på de miljøproblemene som oppdrettsnæringa i dagens form har. En av de teknologiene vi vet får bukt med svært mange av problemene, er lukkede anlegg. Flaskehalsen her, er kostnadene.
Naturvernforbundet ber derfor om at de videre planene om økt torskeoppdrett legges i skuffen, og at avlsprogrammet for torsk legges ned. Før vi går videre til oppdrett av nye arter, er vi nødt til å løse de utfordringene som er i dagens havbruk. Dersom regjeringen i løpet av de siste 16 årene heller hadde hatt en reell satsing på lukkede anlegg kunne mange av de miljøproblemene vi i dag ser i norske fjorder vært unngått.
