I Asia er villfanga sjøpølser eller sekkedyr delikatesser, som også i Norge kan selges som mat. Imidlertid er det ulovlig å bruke de samme sjøpølsene eller sekkedyrene i fôr til produksjonsdyr. Det er vanskelig å forstå hvorfor det ikke er lov benytte disse virvelløse marine dyreartene til fôr, når næringsmiddelregelverket godkjenner det til mat.
Noe av forklaringen kan være at Norge og EU på begynnelsen av 2000 tallet fikk et nytt strengt hygieneregelverk for fôr av animalsk opprinnelse, inkludert fiskemel, fiskehydrolysat og lignende.
Bakgrunnen var frykten for overføring av sykdommen kugalskap fra storfe andre dyrearter og til mennesker. Fra 1985 ble storfe i England rammet av kugalskap, en dødelig hjernesykdom forårsaket av prioner. Dyr fikk smitten via fôr som inneholdt mangelfullt varmebehandlet kjøttbeinmel. Sykdommen kunne også overføres til mennesker som spiste kjøtt av smittede kyr. Hos mennesker kalles sykdommen variant Creutzfeldt Jakobs sykdom (vCJD). Epidemien ble stanset ved nedslakting og brenning av smittede dyr, samt nytt regelverk som skal hindre smitteoverføring via fôr.
Det er lett å være enig i at det trengs strenge krav for å hindre nye tilfeller av kugalskap. Samtidig må regelverket være risikobasert og fleksibelt. Reglene må ta hensyn til at ulike dyrearter og deres produkter ikke representerer forskjellig risiko.
Prionsykdommer er kun påvist hos drøvtyggere, aldri hos fisk eller andre akvatiske dyr. EUs Vitenskapskomité for mattrygghet, EFSA, har i flere risikovurderinger konkludert med at fisk ikke er assosiert med prioner, og heller aldri har vært mistenkt som medvirkende årsak til kugalskapstilfellene i Europa.
FAO har også konkludert med at det ikke foreligger data som viser at fiskemel kan overføre kugalskap til drøvtyggere, eller at fisk eller fiskeprodukter har vært en vektor ved av smitte til mennesker med vCJD. Det tilsier at reglene for fiskeprodukter kan være mindre strenge.
Alle akvatiske dyr som kan benyttes til mat må også kunne brukes som fôr
Fiskemel kan i dag produseres fra ville og oppdrettede fisk, bløtdyr og krepsdyr, samt ville sjøstjerner avarten Asterias rubens som er høstet fra produksjonsområder for bløtdyr. Alle oppdrettede virvelløse dyr kan også inngå i fiskemel. Men altså ikke virvelløse dyr som er høstet fra ville bestander. Forstå det den som kan, det kan i hvert fall ikke sies å være en risikobasert bestemmelse med hensyn til smitterisiko. Det foreligger ingen rapporter som tilsier at det er mindre trygt å bruke ville virvelløse akvatiske dyr til fôr. En får håpe at denne rariteten i regelverket ikke er gjort bevisst, men at en ikke har tenkt på at ville marine virvelløse dyr kan være en fôrressurs.
Det haster å få endret regelverket. Det har over lengre tid vært satt søkelys på nye proteinkilder i fiskefôr, både fra næring og myndigheter. Mange gründere har idéer om produkter basert på akvatiske organismer til bruk i fôr. Dette gjelder spesielt akvatiske virvelløse dyr som børstemark, sekkedyr og sjøpølse, det er allerede interesse for fiskemel av sjøpølse som kosttilskudd til sportsdyr.
Nye proteinkilder er en forutsetning for å kunne skaffe nok fôr med lavere miljøfotavtrykk til videre global vekst i havbruk. Nye proteinkilder bør komme fra marine ressurser og inkludere høsting på lavere trofisk nivå som virvelløse dyr. Potensialet er stort.
La oss håper at prosessen med å endre regelverket settes i gang, slik at utviklingen ikke stopper opp. Alle akvatiske dyr som kan benyttes til mat må også kunne brukes som fôr.
