Da Laila fant ut at hun skulle sykle til Paris for barnekreftsaken foreslo ektemannen at fiskerne må bidra

– Jeg liker å utfordre meg selv, sier Laila Byrkjeland Husa til Fiskeribladet.

Da hun fant ut at hun ønsket å sykle til Paris for å skape oppmerksomhet om barnekreftsaken, foreslo ektemann, kvalfanger og fisker Olav Husa, å søke hjelp hos fiskerinæringen. Selv er han tilbudt å drive service og følge med, men Byrkjeland Husa forteller lattermildt at de ikke er helt i mål med den diskusjonen.

– Olav er lur, og hadde vært flink til å fikse sykkelen om noe brøt sammen. Han får til å fikse alt som er ødelagt. Det han ikke klarer å fikse er bare å kaste, sier hun.

I dag er han maskinsjef på «Fonnes», og i en årrekke har han også drevet med kvalfangst, en aktivitet også konen har fått tatt del i, på flere måter.

Forlovelse i utkikkstønna

De to møttes egentlig først på folkehøyskole på midten av 90-tallet, men det gikk fem år før Olav tok kontakt med henne igjen etter det. De beskriver seg selv som «førstegenerasjons SMS-kjærester».

– Rett over nyttår dro jeg på sildefiske og loddefiske i Barentshavet. Hun var lærer i Etne. Jeg sendte en «Godt nyttår»-melding til venner og bekjente. «Godt nyttår Laila! Kva gjer den tøtta på?» skrev jeg. Det ble flere meldinger, og så møttes vi i april samme år, sier han

Det ledet til forlovelse i utkikkstønna om bord i «Feie» (som nå heter «Nystrand»), en stille sommernatt etter at de hadde klappet til kai ved fryseriet på Fedje.

– Laila hadde fått blitt med oss noen dager på fangst, og blitt litt kjent med denne spesielle næringen. Hun var også med på å foredle og fryse inn fangsten her på Fedje, sier han.

– Hvor foregikk fangsten denne turen?

– Det var på de nære fangstfeltene her ute på Vikingbanken. Ikke så langt fra her vi bor nå. Vi hadde hatt noen fine dager med flatt hav og gode forhold, sier Laila.

Venting, speiding og spenning

Hun beskriver time inn og time ut med leting, stunder med intens spenning og blod på dekk.

– Det var mye jobb med å få den på skuddhold uten at den stakk, sier hun.

– Man kan ikke gi full fart heller. Da stikker bare kvalen. De fleste kvalene tåler ikke særlig med maskin,- eller propellstøy. Men ingen båter er like å jage med. Man må bli vant med båtens egenskaper, sier Olav.

Hun forteller at hun lærte mye på turen:

– Da jeg var på kvalfisket med Olav skjønte jeg hvorfor man får dette i blodet. Det var kjekt å få være en del av det, sier hun.

– De fleste som har sin første sesong i tønna greier nesten ikke beskrive hvordan det er å se kvalen i vannet. De sekundene fra man ser den i vannet, følger kvalen med kanoen til de smeller, er verdt alt. Det er en intens opplevelse, sier Olav.

Kvalm makrelltur

Siden har Laila også fått innblikk i fiskerinæringen på andre vis, og blant annet vært med på snurpenot, samt vært med på et makrellkast. Da med litt kvalme.

– Vi hadde kraftblokk og ikke sidepropeller, så det var litt cowboy. Men kanskje den fineste tiden jeg har hatt på fiske, sier Olav.

Årsaken til kvalmen var trolig at hun var gravid.

– Men det var veldig gøy å se og oppleve makrellen som var full i liv, sier hun.

Fedje, der paret bor, har vært kjent for kvalfangsten, og tidligere hatt et stort miljø.

– Nå er det borte. Jeg savner det. På et tidspunkt var det ganske så mange kvalbåter og -fangere. Når et miljø forsvinner er det ikke så givende lenger. Det blir vel det samme som om man var med i en motorsykkelklubb med ett medlem. Det er ikke så gøy å være det alene om det, sier Olav.

Båten han brukte til kvalfangst er nå solgt, men han har vært med på å lære opp de nye eierne.

– Det ble så vanskelig med kaiplass på Fedje, og det var ikke noe mottak i nærheten. Fryseriet var solgt. Men jeg kom i kontakt med noen i Nordhordland som var ivrige, og ville ut på kvalen. De har virkelig fått et trekkplaster på stedet med den sjeldent flotte båten, sier han.

Fiskeroppfordring

Nå jobber Laila for å forberede og finansiere den planlagte sykkelturen for kreftsaken. Hun forteller at de har fått inn en del allerede, men de håper blant annet på sponsorer til drakten.

– Jeg så det var draktsponsorer hos andre, så jeg ville høre litt med fiskerinæringen, sier Olav.

Han hadde hørt litt rundt, og forstått at fiskerinæringen trolig ikke hadde vært med på slik tidligere.

– Fiskere er gode og varme mennesker, som er vant med tøffe tak. Få har bedre bilde av en krevende hverdag, sier han.

– Det hadde vært stats å få flere med oss fra fiskerinæringen som ønsker å glitre med sine logoer på våre drakter. Jeg hadde vært stolt av å hatt dette med meg nedover mot Paris, sier Laila.

Hun forteller at det har vært stramme og krevende tider for mange bedrifter nå, men opplever at de fleste hun har ringt til hittil har møtt henne med godvilje.

– Som lege på et mindre sted kan du kanskje relatere til kreftsaken, ettersom du møter folk med et bredt spekter av utfordringer, trolig også kreft?

– Ja, man møter mye forskjellig. Selv har jeg ikke noen slike personlige erfaringer med å miste et barn, men som lege er jeg en døråpner til spesialtjenesten når det er alvorlige ting, sier hun.

Før Tour de France

Ideen om å sykle løpet kom kom først da hun så en reklame for løpet under barnekreftmåneden, som er i september. Paret hadde tidligere, under en motorsykkeltur, sett en tilfeldig gjeng med gule sykler og hjelpere ved et ferjeleie.

– Jeg fant siden ut at dette var en slik gjeng som jeg nå skal være med å sykle med, sier hun.

Nå er planen om å være med ett av seks lag som starter i Oslo. Hun skal etter planen være med i det som heter Team Rynkeby Vestland. Ruten til laget, som ikke er helt ferdigspikret enda, går trolig mot Sverige, gjennom Danmark, Tyskland og så Frankrike

– Så møtes man for en felles innspurt. Det pleier å være uken før Tour de France, sier hun.

– Har du sykkelerfaring?

– Det er ikke påkrevd for å delta, men man bør være i noenlunde form. Men det viktigste er at man er villig til å legga ned en innsats for både trening og innsamling. Det viktigste er at laget kommer frem. Med god motivasjon klarer vi dette sammen. Det handler ikke om å komme først i mål, men å «dra lasset». Vi skal sammen gjøre en innsats for barnekreftsaken. Vi skal formidle og vise frem hva vi støtter, sier hun.