– Vi bygger først et pilotanlegg for å fjerne eventuelle barnesykdommer i småskalaproduksjon, forteller Torbjørn Trondsen på telefon til Fiskeribladet.
Han ferierer for tiden ved Middelhavet.
I oktober ble det kjent at SIFT-group med trioen Torbjørn Trondsen, Øyvind Jørgensen og Victor Øiestad, hadde levert inn søknad for et landbasert aqua-kulturanlegg i Tromsø. Før helgen meldte Nord24 at søknaden var godkjent av Troms fylkeskommune.
Ifølge Trondsen er investorer til testanlegget ikke langt unna.
– Med konsesjonen i handa regner vi med å bruke noen måneder for å få finansiering til pilotanlegg på plass. I tillegg til at vi vet at Innovasjon Norge er veldig positiv fra før, sier Trondsen.
Oppvekst i lengdestrømsrenner
IntraFish skrev i oktober om den nye teknologien som var beskrevet i søknaden, og som da var under behandling i de forskjellige instansene. I SIFT-teknologien (Super-Intensive Farming Technology) plasseres laks og ørret i lengdestrømsrenner, kombinert med resirkulering av vannet (RAS) i et velodromsystem. Målet er at fisken gis optimale betingelser med hensyn til strømningsbilde og vannkvalitet.
Ifølge søknaden går SIFT-konseptet ut på å produsere laks i renner hvor fisken oppnår den samme naturlige effekten som fisken opplever når den står i en elv eller i sjøen.
Tilpasset for laks
Teknologien ble, ifølge Torbjørn Trondsen, opprinnelig utviklet av professor Victor Øiestad ved Norges fiskerihøgskole ved Universitetet i Tromsø på 90-tallet, før den ble industrialisert i Spania, Portugal og Nederland for piggvar og sjøtunge.
– Mens piggvar og sjøtunge er arter som ligger på bunnen, og dermed ikke krever så stor vannhøyde i anlegget, så krever laksen større vannhøyde. I pilotanlegg blir det viktig å justere og tilpasse anlegget til laks. Teknologien er godt gjennomtestet på anleggene i Europa, sa Trondsen til IntraFish i oktober.
Mer kostnadseffektiv
Ifølge Trondsen, vil en slik produksjonsmodell være mer lønnsomt på flere områder.
– For det første vil dette være en mindre arealintensiv måte å produsere laksesmolt på, fordi de går i renner over hverandre – i motsetning til å stå i tanker, som ved konvensjonelle anlegg.
Han mener også at produksjonsmodellen de bruker vil kreve langt mindre energi, enn ved andre anlegg.
– Vi regner med at vi kan produsere ned i to kilowattime per kilo produsert fisk, mot mellom 6 og 8 kilowatt time i tradisjonelle smoltanlegg, sier Trondsen.
Fremtiden for norsk lakseproduksjon
Trondsen tviler på at fremtiden for norsk laks vil bli en total omlegging av lakseproduksjon til land, slik som nå blir forsøkt i Florida og Danmark. Men han tror teknologien vil kunne forlenge smolttiden på land lengst mulig og at man tar flere skritt mot målet og få produksjonen mer lukket og økologisk bærekraftig.
– Vi må utnytte de økonomiske fordelene vi har med havet og ei lang kystlinje. Jeg tror fremtiden er en kombinasjon av lukkede anlegg på land som produsere laksesmolt opp mot halvannet kilo. Deretter settes smolten ut i lukkede anlegg i de sårbare systemene i fjordene som kan produserer slaktefisk, mens anlegg i områder med god vannutskiftning offshore fortsatt kan produsere i åpne anlegg. Begge vil etterspørre stor robust smolt for eksempel et kilo, mener Trondsen.
Mindre lus
Han tror redusert veksttid i sjøen vil føre til at man langt på vei blir kvitt luseplagene, og behovet for å utslipp av hydrogenperoksid og pesticider.
– I dag er det ingen smoltanlegg som produserer laksen større enn 500 gram. Om du kan sette ut ettkilos fisk, kan vi teoretisk sett doble produksjonen innenfor den eksisterende maksimale tillate produksjon (mtb), men med langt mindre luseplager og dermed mindre utslipp som skader reker og annet liv i sjøen, sier Trondsen.
