– Hver dag kommer det nye rapporter. Det er en enorm interesse for det i media også, og det var ikke vært noe problem med å få formidlet forskningen min, for å si det sånn.
Inger Lise Nerland Bråte jobber ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA), hvor hun har ansvaret for forskningsprosjektet «Plast og mikroplast i torsk og blåskjell fra det norske miljøet». Prosjektet finansieres gjennom Marinforsk–programmet til Norges Forskningsråd, og forrige uke talte Bråte
.
Bråte viste frem et diagram med antall vitenskapelige rapporter som årlig har blitt publisert om mikroplast. Fra et nivå på rundt 30 i årene 2009 – 2010, har økningen vært bratt, til flere hundre per år de seneste årene.
- Les også:
Ekstremt krevende
Forskeren sier at det er «ekstremt krevende» å finne ut hvor mikroplasten som finnes i naturen kommer fra.
– Det sier seg egentlig selv at opphavet er svært krevende å påvise. Dette er små artikler som kommer uten noe informasjon om avsender.
Det er imidlertid mange potensielle kilder, som tekstiler, vaskemidler, industriplast som har blitt brutt ned og så videre.
– Vi kan analysere plasten, og finne ut hvilken type plast det er, noe som kan snevre inn mulig opprinnelse.
Store lokale variasjoner
I prosjektet Bråte leder, ser en på plast og mikroplast i blåskjell og torsk ved ulike lokaliteter langs norskekysten.
I torsken ser de på partikler i magesekken på over 0,15 millimeter. De fant plast i 3 til 27 prosent av torskene, hvor det høyeste forekomsten var i havnebassenget i Bergen.
– Vi fant både mikroplast, mesoplast og makroplast. Vi fant mest polyester, men også polypropylen.
I tillegg fant forskerne PVC, samt seks andre plasttyper i torskene.
- Les også:
Overraskende funn i blåskjell
Blåskjellprøver ble tatt fra hele 15 ulike steder langs kysten. Der så de på mikroplast over 0,07 millimeter.
– Det var tre stasjoner som skilte seg ut. Den ene var Ørlandet i Trøndelag, hvor de ikke var noe plast. I motsatt ende var Akershus–kaia i Oslo sentrum, samt overraskende nok en lokalitet i Øst–Finnmark.
At det var mye plast i Oslo, var ikke overraskende ifølge forskeren, men de to andre som skilte seg ut, hadde ikke forskeren noe god forklaring på.
– I tillegg var det flere partikler i skjellene fra Oslo som vi ikke kan fastslå om er plast eller ikke. Vi så også at jo mindre artikler vi ser på, desto mer plast er det – målt i antall partikler. Det meste vi fant var cellulose–baserte partikler, etterfulgt av gummi–partikler. Så kom polyethylene terephtalate.
Epler og pærer?
Avslutningsvis i foredraget advarte forskeren mot å sammenligne ulike studier og påvisninger av mikroplast. Stikkordet var manglende standardisering av metoder.
– Forskjellige metoder vil gi veldig ulike resultater, sa hun.
For eksempel presiserte hun at de i torske–forsøkene så på plast i magesekk. Andre studier kan for eksempel i tillegg omfatte plast i tarm. Og så videre.
