Norge kan stoppe kvotebyttet med Barentshav-torsken, mener jurister
Norge kan si opp bytteforholdet av torsk i Barentshavet med EU og britene, mener juristene Torben Foss og Peter Ørebech. Men Foss mener det kan sette EØS-avtale og tollfrihet i spill.
Foss var som ekspedisjonssjef i Fiskeridepartementet sentral i forhandlingene om den norske EØS-avtalen i 1992 og i EU-forhandlingene i 1994. Han kjenner godt til grunnlaget for hvorfor Norge har gitt EU 4,14 prosent av torskekvoten i Barentshavet og mener det vil skape problemer for Norge å gå bort fra dette bytteforholdet.
Historisk forklaring
– Bytteforholdet oppsto som følge av at EU-land som Storbritannia, Tyskland og Frankrike krevde andeler av torsken i norsk sone for adgang til EU-markedet, etter opprettelsen av norsk økonomisk sone (NØS) i 1977. Enigheten er senere nedfelt i en brevveksling knyttet til EØS-avtalen, der Norge forpliktet seg til å gi EU en torskekvote i norsk sone på 4,14 prosent, viser Foss til.
– I 1980-årene var det meningen å fase EU-landene helt ut av torskefiskeriene i norsk sone i Barentshavet, på samme måte som islendingene hadde gjort. Men under EØS-forhandlingene fikk Norge en enorm forbedring av markedsgangen til EU. EU krevde å få noe i bytte. Norge strittet imot, men måtte til slutt akseptere å tilby EU 4,14 prosent av TAC-en for torsk, sier han.
Noe av torsken skulle kompenseres fullt ut i kvoter til norske fiskere, noe skulle bare kompensere hvis EU hadde noe gi fra seg. Torskefiskeriet fikk da også mest fordeler av EØS-avtalen. I praksis falt all toll bort, viser han til.
Foss mener det selvsagt er mulig for Norge å si opp denne brevvekslingen, men tror at det vil kunne få konsekvenser. Det kan føre til motkrav både fra EU og Storbritannia rettet mot markedsadgang.
Bør avsluttes
Plikten til å gi EU hvert år et tilbud på 4,14 prosent av TAC-en for torsk kan avsluttes ved at Norge sier opp brevvekslingen som er knyttet til EØS-avtalen, påpeker Foss.
– Før eller siden må det inngås en avtale, og sannsynligvis vil avtalen innholdet en bestemmelse om at de kvanta av norsk arktisk torsk som britiske fartøyer tradisjonelt har fisket av EU-kvoten på 4,14 prosent, kan britene ta med seg ut av EU.
-Da må fiskeriministeren spørre seg: – Risikerer Norge å miste sin tollfrie adgangen for torsk til Storbritannia, som er ett av de største torskemarkedene i det «gamle» EU?
– Dessuten vet fiskeriministeren at fiskeflåten i Sør-Norge fisker langt mer i britisk sone, enn britene i norsk sone. Han vil trenge noe å betale med, og da kommer det britiske torskefisket i Barentshavet godt med, tror Foss og viser til at ti tusen tonn torsk betaler for 40.000 tonn kolmule.
Et ran
Det er ikke jurist og leder i Senterpartiets fiskeripolitiske utvalg, Peter Ørebech, enig i. Han ser på kvotebyttet av torsk i Barentshavet som et ran av kvoter fra kystfiskere i nord, i bytte mot fiskemuligheter for havfiskere i Sør-Norge.
– Et fiske der det brennes av store mengder drivstoff for å fange kolmule vest i havet, viser han til og mener dette verken er forsvarlig overfor kystfiskerne eller klimaet.
Ørebech har liten tro på at verken EU eller Storbritannia vil ty til noe straffeeksersis mot Norge som følge av at de mister retten til torsken i Barentshavet.
– Norge står i en sterk stilling. Det er underskudd på fisk i både det britiske markedet og i EU, og dersom det blir innført toll på torsken vil det være forbrukerne der som må betale mer for fisken, ikke norske fiskeeksportører, sier han.
Ørebech mener Norge heller ikke er forpliktet av brevvekslingen i forhold til Storbritannia.
– Dette vil bli et frivillig bytteforhold mellom Norge og Storbritannia, sier han og minner om at det opprinnelig var snakk om en fast kvote til EU-landene, som senere er gjort om til en prosentsats.
– Noe som har doblet kvotene til 29.000 tonn fisk i år, sier han.
Et bytte
– Som en konsekvens måtte fiske fra flere EU-land fases ut i Barentshavet, viser de til.
Dette ble et problem da Norge og EU forhandlet frem en avtale i 1980 om forvaltning av felles bestander i Nordsjøen. Norge var da opptatt av å opprettholde tradisjonelle kvoterettigheter i EU-farvann, først og fremst på lange og brosme. Norge og EU ønsket å opprettholde gjensidige fiskerettigheter, men rettet mot en bedre balanseutveksling over tid. Etter hvert ble Norge enige om en overgangsperiode i Barentshavet frem til utgangen av 1982.
EUs torskekvote i NØS
EUs torskekvote i norsk økonomisk sone nord for 62 °N er fastsatt til 4,14 prosent, der EU har hatt en kvote siden innføringen av NØS i 1977.
Dette er en kvote som skal balanseres med kvoteutvekslinger i Nordsjøen. I denne ligger også en ekstrakvote som over tid skulle økes til 11.000 tonn per år, da Spania og Portugal ble medlemmer av EU i 1986.
Fra og med 1997 ble denne ekstrakvoten satt til 1,24 prosent av TAC, som representerer den faktiske gjennomsnittlige EU-kvoten for 1993–97. Det økte EUs kvote fra 2,9 til 4,14 prosent i NØS.
Norge skulle også kompenseres med kvoteutveksling for denne tilleggskvoten så langt som mulig, men i andre områder enn i Nordsjøen.
Kvoter i NØS
Fangstkvoter i Barentshavet ble på nytt en viktig sak i EØS-forhandlingene på begynnelsen av 1990-tallet. Det ble en sak som var politisk følsom i Norge og kontroversielt i EU. Spania var klar til å blokkere en avtale hvis det ikke kom noen løsning på spørsmålet om fangstkvoter i området.
Senere er denne slått sammen med EUs byttekvote i norsk sone (NØS) i Barentshavet, som nå utgjør 4,14 prosent årlig.
(Vilkår)