Jeg sitter i køya og stønner høyt. Jeg løper mellom køya og toalettet. Været skifter fort, det samme gjør formen.
I styrhuset løftet de svære dønningene båten høyt til værs, for så å deise den ned igjen. Det kilte i magen og jeg ble varm i munnen. John, en av mannskapet, klatret opp på taket over styrhuset for å fikse TV-antennen. Er han ikke riktig klok, tenkte jeg. Men TV-signal må man ha. Jeg måtte bare innse at jeg verken kunne speide etter delfiner fra styrhuset, eller se på TV.
