Kysten av Finnmark har de senere årene vært arnested for over statlig fiskeripolitikk. Vekselvis rettet mot Arbeiderpartiet og Høyre – alt ettersom hvem som til enhver tid har styrt landet, eller fått skylda rettet mot seg for utviklingen langs kysten.
Fra Mehamn fikk man i 2014 og fra Vardø fikk man i 2017 sitt eget . Dette er fordi det er noen av lokalsamfunnene langs kysten som føler at de har tapt på fiskeripolitikken de siste 30 årene. Det store spørsmålet i kvotemeldinga blir: Hva gjør vi med de lokalsamfunnene som har mistet kvotegrunnlag og trålekonsesjoner?
Svaret finnes kanskje, mener noen, i et forslag fra en gammel fiskeriminister.
Hva er opprøret om?
I stadig større grad er det struktureringen av kystflåten og utvanningen av leveringsplikten for deler av havfiskeflåten, som er blitt pekt på som årsaken til en svakere utvikling i enkelte kystbygder slik som Hasvik og Vardø, enn resten av kysten.
Inntektene og kvotene var fortsatt lave gjennom hele 90-tallet etter at kvotesystemet ble innført i 1989, og flere fiskere og båter begynte å selge seg ut av fiskeriene. Dette startet en prosess der flere fartøy etter hvert ble samlet på stadig færre hender.
For å fjerne åpenbare kvotefartøy som ikke var i bruk, valgte daværende fiskeriminister Svein Ludvigsen (H) å åpne for at fiskerne kunne .
Pliktene forsvant – bearbeidinga flyttet
Samtidig startet prosessen med å vanne ut, det industrien opplevde som en lite fleksibel bearbeidingsplikt i den ene halvparten av havfiskeflåta. Trålkonsesjonene, som på samme måte som i kystflåten, er blitt samlet på færre fartøy, har stadig flere bygder hvor de har leveringsforpliktelse, som ikke overholdes.
Fangsten er blitt blokk-frosset om bord for å gi flåten større rekkevidde, men er blitt lite egnet for den resterende ferskfiskavhengige industrien i nord.
Lerøy derfor bare i overkant av to (2) prosent av den pliktbelagte torsken sin etter prinsippene i bearbeidingsplikten. Likevel blir mye av fisken beviselig bearbeidet av egen industri, etter at selskapet selv kjøper fri sin egen fisk fra bearbeidingsplikten ved først å takke nei til eget tilbud. En fiskeiindustri som forøvrig i stadig større grad automatiseres for å være konkurransedyktig med resten av Europa.
Dette blir det åpenbart færre arbeidsplasser av. Spesielt i de lokalsamfunn som hadde gjort seg etter å ha solgt egne kvoter ut av kommunene.
Hasvik solgte kvotene – men fikk landingene
Sps fiskeripolitiske talsmann, Geir Adelsten Iversen, kommer fra en av kommunene som har tapt - i form av at deres egne fiskere har solgt sine kvoter. Likevel har Hasvik langt på vei vunnet kampen om de store landingene, som holder landindustrien med langt mer fisk enn de noen gang har hatt.
Nå har også Hasvik blitt en av vinnere i folketallsutviklingen i Finnmark der kommunen, sammen med Gamvik og Båtsfjord, har hatt økning i folketallet de senere år.
Senterpartiets nye rolle i Nord-Norge
Der både Høyre og Arbeiderpartiet har måttet tatt ansvaret, med rette, for konsekvensene av å ha utviklet kvotesystemet slik vi kjenner det i dag: står særlig Senterpartiet mye friere til å kunne ta opp i seg misnøyen som mange mindre kystsamfunn opplever. Særlig i de samfunn der kvoter er solgt ut, og trålkonsesjoner har forsvunnet.
Basert på kvotenedgangen i enkelte kommuner i Finnmark, blant annet i sin egen hjemkommune Hasvik, og tilsynelatende uten å ta hensyn til at kvotegrunnlaget for Finnmark og Nord-Norge generelt : frontet han derfor på sensommeren et forslag om at skal tilbakeføres til et tenkt historisk nivå.
Fiskeribladet har regnet på konsekvensene av forslaget, og kommet frem til at Finnmark alene ville miste så mye som 8600 tonn rund torsk med forslaget hans – om kvoteandelene skrues tilbake til 2002-nivå og at Finnmark vil kommet enda verre ut av det om man skrur tida enda lengre tilbake til 1989 - og tar med havfiskeflåtas landinger i fylket.
Sp er klar på at dette forslaget ikke .
Veien videre: - et nasjonalt kompromiss?
Tilbake står bygdene i Finnmark mot hverandre, der noen føler de har tapt og andre åpenbart har vunnet. Kampen vil stå i kvotemeldinga, som mange har satt sine forhåpninger til.
En nasjonal konsensus mellom regjeringspartiene på den ene siden og de rødgrønne partiene på den andre, ser likevel ut til å være oppnåelig. Håpet er at man på den måten kan man skape en mer langsiktig ramme for fiskeripolitikken, på samme måte som i sikkerhetspolitikken og i pensjonsforliket.
Men sjansene for at Arbeiderpartiet igjen går inn i et nasjonalt kompromiss med regjeringen, uten samarbeidspartnerne Senterpartiet og aller helst SV – er minimale.
Kompensere med pliktbelagt trålfisk?
Å ta fra Nergård og Lerøy-konsernet de pliktbelagte konsesjonene, selv om dem ikke overholdes etter intensjonene, vil sette mange landindustri-arbeidsplasser langs kysten i fare.
Selskapene vil, uten ei lønnsom havfiskeflåte i ryggen, kunne få store problemer i konkurranse med den europeiske videreforedlingsindustrien.
Et alternativ som er lansert, er å la selskapene kjøpe konsesjonene fri fra bearbeidingsplikten mot en avsetting til kystleddet i form av distriktskvoter til landindustrien i de lokalsamfunnene de en gang kom fra, og økte kvotefaktorer i de hjemmelslengdene som har - et forslag som tidligere er foreslått av Per Sandberg.
Eller reforhandle trålestigen?
Å reforhandle trålstigen mot en ytterligere liberalisering av pliktsystemet for trålerne, var også et forslag som ble drøftet i korridorene på årsmøtet til Fiskarlaget Nord i Tromsø forrige uke. Det vil isåfall fordele belastninga på kvotegrunnlaget til hele havfiskeflåten, og ikke bare på den pliktbelagte.
Målet for begge forslagene er å slippe å tilbakeføre kvotene til opprinnelige hjemmelslengder, som man frykter vil kunne føre til fullstendig investeringsstopp i hele den største kystfartøy-gruppa og i verste fall ett konkursras langs kysten.
Om 20 prosent av det 44.000 tonn store kvantumet med plikttorsk avsettes i bytte mot bortfall av bearbeidings- og aktivitetsplikt, åpner man å kunne kompensere enkelte lokalsamfunn med distriktskvoter og øke fartøykvotene i for eksempel sjarkflåten, samtidig som havfiske-konsernene får en .
Om Lerøy og Nergård synes det er en god byttehandel, gjenstår å se.
Kvotesystemet: «To big to fail»
Behandlinga om kvotemeldingen, i håp om et tverrpolitisk nasjonalt kompromiss, er etter alle solemerker utsatt til påsken 2020. Både for Senterpartiet og Arbeiderpartiet trumfer behovet for at kystrederiene får langsiktige rammevilkår: kortsiktig valgretorikk med havfiskeflåta som felles stemmesankende fiende.
Forslag, som hjemfall til kommuner fra Torbjørn Trondsen og Geir Iversen, og tilbakeføring av kvoter til opprinnelige kvotegrupper, som blant annet SV og Kystfiskarlaget har stått sterkt på, virker ikke å stå like sterkt i ledelsen i Sp og Ap.
Årsaken er enkel: Partiene som selv har vært delaktig i å utvikle dagens fiskeripolitikk, har lagt tilrette for en kapitalsterk, men lånebelagt fangstflåte, som er blitt alt for viktig for landindustri og kystsamfunn i nord, til å få radikale endringer i rammebetingelsene.
Storkyst-rederiene er blitt for store til å gå over ende. Selv om det, om det skulle gå så langt, ville være bankene som ville måtte ta det endelige tapet, frykter mange at veien dit vil være brolagt med skjebnene til alle fiskerifamiliene langs kysten. En kollaps i råstofftilgangen til landindustrien i Finnmark, vil være toppen på katastrofe-kaka.
De som husker slutten av 80-tallet og krisa i fiskerne, vet hva som venter kystbygdene i Nord-Norge om så skjer.