Arbeiderpartiets fiskeripolitiske talskvinne holdt et innlegg om den viktige meldingen om fiskekvoter som er til behandling i Stortinget.
Fryses om bord
Grunnen til at Myrseth sa at det ikke var noen god idé å overføre torskekvoter fra trålerne til kystfiskeflåten, var fordi dette ville føre til at all denne fisken ville bli fisket og landet i et par-tre måneder om vinteren, uten positiv virkning for råstofftilførslene til fiskeindustrien resten av året. Dette er en grov desinformasjon som ellers kun formidles av trålerredere.
De faktiske tallene for landingsmønsteret i 2019, viser at 67 prosent av all fangst av bunnfisk (torskefisk og reker) fra fiskefeltene utenfor Nord-Norge, ble landet i første halvår. De tilsvarende tallene for kystfiskeflåten (fartøy under 28 meter) var 75 prosent. For trålerflåten var tallet 60 prosent.
Den store forskjellen på disse to fartøytypene er at 95 prosent av trålernes fangster på 210.000 tonn ble frosset om bord og videresolgt utenom den nordnorske fiskeindustri.
Kystflåten lander fersk fisk
Kystfiskeflåten landet på sin side 99 prosent av alle fangstene fersk (av totalt 250.000 tonn) til videre verdiskaping i nordnorsk fiskeindustri. Kystfiskeflåten bidrar derved til en betydelig større råstofftilgang hele året enn trålerflåten. Landingene om høstene kan økes ytterligere gjennom øremerking av kvoter som kun kan fiskes i denne perioden. Til dette ligger det allerede fullmakter i Havressursloven.
Det er viktig å minne både Cecilie Myrseth og de øvrige stortingsrepresentantene om de historiske forutsetningene som ligger til grunn for tildeling av trålerrettigheter til fiskeindustrieiere, som ikke var fiskere: Det skulle bidra til å jevne ut råstofftilførslene for å sikre grunnlaget for stabile arbeidsplasser og verdiskaping i fiskeindustrien langs kysten, særlig om høstene.
En gjøkunge i fiskeriene
I stedet har trålernæringen utviklet seg som en gjøkunge i fiskeriene hvor de profitterer på å tappe de nordnorske kystsamfunnene for fiskekvoter og tusenvis av arbeidsplasser. I denne situasjonen er det helt på sin plass å diskutere omfordeling av kvoter til de fartøytyper som bidrar mest til verdiskaping på kysten, noe som for øvrig er helt i tråd med formålene formulert i Havressursloven og Deltakerloven.
Spesielt bør man forvente at Arbeiderpartiet -som historisk har vært en ledende kraft i å sikre kystens befolkning adgang til fiskeressursene, fortsatt står opp som en garantist for dette. Det vil være ødeleggende for partiets tillit på kysten om deres fremste tillitsvalgte fortsetter å opptre mer som et talerør for trålerrederne som har fått bygd opp store formuer garantert av fiskekvoter som etter loven tilhører den norske folk i fellesskap.
