Regjeringen har lagt frem et høringsnotat med forslag til lovendringer som en forlengelse av Meld. St. 32 (2018–19) som heter: «Et kvotesystem for økt verdiskaping». Denne meldingen har allerede ført til mange sterke karakteristikker fra næringsaktører. Fra «ran» til «skjult grunnrenteskatt» – og næringen er nå svært utrygg på innholdet i det som legges frem. Slik vi ser det har de god grunn til å bruke sterke karakteristikker på den verdioverføring som nå planlegges. I tillegg er det grunn til å være usikker på fremtiden.
Vi velger her å fokusere på det som vi anser som realiteten i meldingen og regjeringens forslag til nye lovregler, nemlig at staten nå skal tilføres kvoter og bli en aktiv eier som inndrar kvoter fra aktørene og leier disse ut igjen på markedsvilkår. Det er først og fremst dette forholdet som har satt følelsene i sving hos fiskerne. Det er heller ikke noe annet enn ren statskapitalisme. Den er sikkert oppildnet av suksessen fra havbruk der staten har iscenesatt verdiøkning på konsesjoner og nå høster av denne verdiøkningen ved å auksjonere ut verdiene.
Det er gjentatte ganger i dokumentene presisert at «fiskerettighetene tilhører fellesskapet». Bakgrunnen til dette sterke fokus er nok å legitimere etableringen av Statens Kvotelager. I fellesskapets navn inndrar staten verdier fra dem som faktisk har forvaltet fiskeriressursene. Vi mener det bare er et politisk ønske om å overføre verdier til staten fordi man synes det er uheldig med opphoping av store verdier på enkelte private rederes hender. Utfordringen for staten er at det vanligvis må ytes vederlag når man forsyner seg med andres verdier. Det nevnes ikke med et ord i denne meldingen. Vi mener det er god grunn til å vurdere forholdet til vederlag nøyere enn det som er gjort så langt.
Det er nok ikke så enkelt som det fremstilles å endre spillereglene i det som nå i snart 30 år har vært en lukket allmenning for fiske. Det ble slått fast av Høyesterett i Volstad-dommen at fiskerne har en beskyttet privat rett etter Grunnloven til å fiske. Den utfordres nå av staten – igjen.
Det har lenge vært et ønske om å forenkle dagens system med fiskeritillatelser og næringen har selv ønsket en slik opprydding, under forutsetning av at det blir til det bedre. Det å innføre en felles tillatelse med lik årlig rettighetstid høres besnærende og riktig ut, men krever en fin balansegang og det blir fort feil om man blander kortene mellom fartøygrupper.
Staten har rett og plikt til å regulere fisket i fellesskapets interesse. Det å inndra rettigheter er i ytterste konsekvens statens oppgave, men de skal ikke inndras til staten selv. Det er i alle år siden allmenningen ble lukket laget spilleregler som har ført rettighetene tilbake til de fiskerne rettighetene ble utledet fra. Det er en «fartøygruppe» som staten selv har regulert og bestemt. Dette fenomenet er markedspåvirkning ved regulering, eller privatisering om det er mer dekkende begrep.
Det å innføre en felles tillatelse med lik årlig rettighetstid høres besnærende og riktig ut, men krever en fin balansegang og det blir fort feil om man blander kortene mellom fartøygrupper.
Det kan staten gjøre og den har på denne måten skapt verdier for medlemmene i gruppen. Det er disse verdiene staten nå vil ta tilbake deler av. Utfordringen er at det ikke er så enkelt som det fremstilles i kvotemeldingen. Når verdier er skapt, og omsatt i et marked i 30 år, vil det være nærliggende å se nærmere på forholdet til andre private rettigheter, eller eiendom. Grunnloven beskytter private ved ekspropriasjon gjennom § 105 ved at staten må yte vederlag og den beskytter på samme måte ved endringer i lovgivningen med tilbakevirkende kraft i § 97 ved at staten må yte vederlag. I denne saken kjører staten slalåm og skal tydeligvis unngå vederlag. Det er neppe mulig.
Forholdet mellom privatrettslig eierskap til fiskekvoter uten tidsavgrensning på den ene siden og statlig ønske om regulering om verdioverføring har skapt en skarp motsetning. Da blir spørsmålet om hvem som egentlig eier verdiene relevant fordi det gir rett til vederlag.
For å forstå spenningen må vi tilbake til den gang fiskeriene ble lukket. Dette tiltaket var nødvendig for å hindre overkontrahering av fiskefartøy og dårlig lønnsomhet. Når allmenningen ble lukket på denne måten var det i fellesskapets interesse.
Staten skapte et marked for omsetning av fisketillatelser – og næringsaktørene støttet denne reguleringen. I dag har kvoteverdiene overgått de fleste sine forventninger, men det betyr i første rekke at dagens redere har betalt mye for kvoterettighetene sine. De som ikke har betalt vederlag er i mindretall. De som har fått betalt har i hovedsak gått ut av fiskeri. Det er store summer som har skiftet hender siden de første enhetskvotene ble omsatt tidlig på 90-tallet. Innen enkelte grupper er opp mot 75% strukturert – i andre bare 30 %. Uansett er det betydelige verdier og en stor andel av fiskerettighetene.
Rettigheter har vært omsatt ut fra den forutsetning at systemet med lukket fiske virkelig skal være lukket. Innenfor hver fartøygruppe har omsetningen ført til stadig færre aktører og stadig høyere bruttoverdier. Dette handler om både tillit til systemets stabilitet og om juridisk og økonomisk eierskap. Uten tillit og uten klare regler om eierskap vil verdiene ikke kunne opprettholdes og derfor har vi satt litt søkelys på begrepet verdiskaping i overskriften.
Staten kan ikke fiske selv og eier selvsagt ikke de historiske rettighetene som kystbefolkningen har til fisket. Det er strengt tatt ingen som eier fisken i formell juridisk forstand. I økonomisk forstand eier fiskerne den fordi de har historiske rettigheter til å gjennomføre og utnytte fisket. Staten kan regulere, men det er klare grenser for hva en regulering kan innebære. Det å overta rettighetene selv for så å leie de ut, ligger utenfor det staten er satt til å gjøre med sitt reguleringsmandat. Det er ikke noe annet enn statskapitalisme og veldig få land har gått så langt som det nå signaliseres. Til alt overmål av en blåblå regjering.
Det er derfor vi når står overfor et viktig veiskille i norsk fiskeripolitikk. Staten skal eie kvoter selv og leie de ut. Selv ikke de gamle konger som delte ut handelsrettigheter i de rike fiskeriene som skjedde i Norge for noen hundre år siden tenkte på å inndra selve rettighetene. De ga rett til enkelte kjøpmenn å kjøpe fisk i et bestemt distrikt (handelsprivilegier). Synes de vedkommende ble litt for rik og/eller behandlet fiskerne dårlig, delte de bare ut noen nye tillatelser og flyttet makten litt mot kilden, eller flyttet opp noen kjøpmenn fra utlandet som hadde kreditter å gi og skapte litt konkurranse om råstoffet.
Når staten nå foreslår å inndra 10 % av strukturkvotene til sitt nye kvotelager (og 20 % ved avtale om forlengelse) skjer det minst to forhold av svært negativ karakter for fiskerne. Først og fremst tar staten verdier fra det lukkede fiske (gruppen) og overfører til seg selv. Det kan kanskje sies at 10 % ikke er så mye, men husk at det er betalt millionbeløp for disse rettighetene. Hadde andre grupper fått inndratt verdier slik uten vederlag ville de selvsagt bedt om erstatning som tilsvarer det de selv har betalt. Her ytes det ikke noe vederlag og 10 % er i realiteten er ren konfiskasjon av tilsvarende verdi. Noe annet begrep beskriver det som skjer for lite presist, men er sikkert mindre belastende. Forholdet til Grunnlovens bør belyses i denne saken. Det er mulig staten ikke synes det fortjener oppmerksomhet, men både rederibeskatningen og den nevnte Volstad-saken viste oss hvor lite treffsikker staten selv er i sine vurderinger. Vi bør overlate det spørsmålet til Høyesterett.
For eksempel kjøpte en fiskebåtreder strukturkvoter for 250 MNOK i 2019 for å utnytte disse i 12 år fremover. Deretter overføres de til gruppen trodde vedkommende, men 25 MNOK av disse pengene er nå på vei til Statens Kvotelager. Regjeringen, som attpåtil skryter av å være næringsvennlig med Høyre og Fremskrittspartiet i spissen, endrer nå spillereglene. Budskapet er heller ikke skjult og det skal tjenes penger i Statens Kvotelager. Kanskje ambisjonen er å tjene like mye som på salg av oppdrettskonsesjoner? I tillegg vil regjeringen nå overføre mellom fartøygrupper og skaper stor usikkerhet for resten av strukturkjøpet. Vil det overføres til en annen fartøygruppe? Slås sammen med en annen? Forsvinner mine rettigheter eller blir de kanskje flere/endrer karakter?
Det er heller ikke noe som tyder på at Statens Kvotelager har dårlig appetitt. Det er 20 % det vil ha av de frivillige avtalene som ønskes inngått med redere som vil forlenge strukturkvotene med 15 år eller mer. Blir det 30 % neste gang? Hvor stopper dette? Og hvor lenge tar det før Statens Kvotelager har brorparten av kvoterettighetene? Beklager at vi bruker så mange spørsmålstegn, men det er forfatteren av forarbeidene sin skyld. Det er nok bevisst vil vi tro at det ikke skal avklares hvor langt statens appetitt rekker i denne saken.
Det er skapt stor usikkerhet som nå forsterkes i lovutkastene siden det ikke er lagt opp til noen begrenset appetitt med hensyn til hvor mye som skal overføres til Statens Kvotebank. I prinsippet kan det overføres 100 % av strukturkvoter innen hver gruppe. Det betyr at det kan inndras fra 33-74% som er strukturandelen av totalkvoten i hver gruppe. Det vi ser nå er bare starten av en ny æra der største rederen i Norge vil bli Statens Kvotebank. Vi legger til grunn at størrelsesbegrensningene som gjelder fiskerne ikke vil gjelde for staten.
Et viktig poeng er at det nå er skapt en stor usikkerhet. Det man trodde var spillereglene skal endres. Det skjer ensidig av lovgivende myndighet, selv om dokumentet nå er ute til høring og organisasjonene unisont har bedt om at meldingen trekkes tilbake. Det er vel ikke noe annet enn ren fallitt for en regjering når det skjer slik kraftig reaksjon – før høringsfristen er ute. Litt paradoksalt er det nok for en statsråd fra Fremskrittspartiet (Nesvik) å fronte et slikt slag mot den private eiendomsrett – og skape så mye utrygghet i en viktig næring. Det virker nok litt provoserende på fiskerne at man samtidig beskriver dette som «økt verdiskaping» og hevder at man vektlegger forutsigbarhet i forslagene. Dette rimer ikke i det hele tatt og derfor velger vi å fokuserer på dette paradokset allerede i overskriften.
Det er også klart for oss, som påpekt av Audun Maråk i Fiskebåtredernes Forbund, at transaksjoner knyttet til fiskeritillatelser nå har fått et skudd for baugen. Hvor mange som stanser opp, eller endrer karakter/innhold, kan vi ikke si sikkert i dag. Til det er det for mye usikkerhet som er skapt. Vi som arbeider tett mot næringen kan allerede nå slå fast at dette forslaget har ført til redusert verdiskaping – i alle fall i det korte bildet dersom meldingen blir en realitet. Uansett om den trekkes er det et skremmeskudd og svekker tilliten som vi vanligvis har til norske myndigheter. Slikt utslag av statskapitalisme som vi har sett i denne saken har vi ikke vært vitne til siden før muren i Berlin falt. Det kan jo være passende å nevne at det er omtrent like lang tidsperiode som det har tatt å bygge opp tilliten til det markedet for omsetning av fiskeritillatelser vi hadde – før meldingen kom.
