Del 3 fra «Mytekalenderen»: Fiskekvoter er fritak fra forbud mot fiske

• Norges kvoter fordeles nasjonalt via politiske vedtak og ikke som nå via markedet:

«Komiteflertallet gav uttrykk for at det er viktig at utviklingen styres slik at de mest fiskeriavhengige distriktene blir i stand til å ta del i den ventede oppgangen i fiske».(Ot.prp.nr.67 (1997-1998) Om lov om retten til å delta i fiske og fangst s. 7).

«Med hensyn til fordelingen av kapasiteten mellom regionene har departementet lagt vekt på historisk fordeling, at fiskeriavhengige områder får mulighet for å utnytte sine naturgitte fortrinn og at skjeve trekk ved utviklingen rettes opp både når det gjelder flåtekapasitet og ilandbrakt kvantum. Departementet mente dette kunne skje dels gjennom reguleringssystemet og dels gjennom bruk av distriktsrettede økonomiske virkemiddel. Nord-Norge, og særlig Finnmark, ble trukket fram som områder som bør gis prioritet» (Ot.prp.nr.67 (1997-1998) Om lov om retten til å delta i fiske og fangst s. 8)

• Folket skal få mest mulig ut av sitt eierskap til fiskerettighetene Dersom en type redskap gir mer fisk til best betalende anvendelse enn andre leveranser, plikter forvaltningen å overføre kvoter fra den ene gruppen til den annen. Det er samfunnsøkonomisk lønnsomhet i de fiskeriavhengige distrikter som gjelder, ikke bunnlinja hos det enkelte rederi:

«Det er også viktig å legge til rette for at den økonomiske virksomhet som skapes av høstingen av de marine ressurser, kommer den lokalbefolkning til gode som tradisjonelt har basert sin levevei på ressursene i havet. Denne motivasjon ligger bak distriktsbinding av konsesjoner og leveringsforpliktelser for eksempel i ferskfisktrålerflåten. Etter Fiskeridepartementets oppfatning er en slik tankegang grunnleggende i forhold til å realisere de oppstilte målsettinger for fiskeripolitikken, og slike ordninger som dette bør ikke bare opprettholdes, men også utvikles videre.» (Ot.prp.nr.67 (1997-1998) Om lov om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven) s. 41)

Senterpartiet slutter seg fullt ut til dette og legger til grunn (langtidsprogram 2017-2021 s. 20 at «Vi vil forvalte ressursene, rettigheter og kvoter på en måte som ikke bidrar til sentralisering verken innad i regioner eller mellom landsdeler».

Siden det er så mange «taperkommuner» i Finnmark og Troms, tenker noen kanskje at det er Nordland som stikker av med torskekvotene. Det er ikke tilfelle. Nordland har mistet 148 kvotefaktorer, dvs. i alt 4 % av sine kvoter. Se «Taperkommunenes 10 på topp: 2004-2018»: