Fra barnsben av er de fleste av oss som er oppvokst på kysten opplært til «å sitte i stille i båten». Tanken var nok den gang at forholdt man seg rolig så gikk det meste bra, og til slutt gikk over av seg selv. I dag ser vi imidlertid at verden har forandret seg, stormene blir større og sterkere, og det kan kanskje være lurt å kvitte seg med «unødvendig ballast» og «snu skuta» for å berge båt og bruk, og komme seg velberget til land.
På lederplass den 28.7 har Fiskeribladet en sak «–
», som senere har fått tilsvar fra et par andre organisasjoner, mens man registrerer at dem som ofte er «fremst i båten» i andre saker, denne gangen er bemerkelsesverdig stille …
Hva andre gjør, eller av kanskje av større betydning … ikke gjør, får stå for deres regning. Vi vil heller dele litt egne erfaringer og hva våre inspektører og vi som organisasjon avdekker.
Norsk Sjømannsforbund mottar ukentlig henvendelser fra medlemmer og andre som ferdes på sjøen om saker som ikke er som det bør være i et verdig arbeidsliv. Mange av disse sakene er av så alvorlig karakter at dem medfører at man tar direkte kontakt med forskjellige offentlige etater, da dem ikke har noe med fagforeningsarbeid å gjøre. Dette er saker som dessverre blir definert som arbeidslivskriminalitet, og som opptar en stadig større del av våre inspektørers hverdag.
Trenger vel ikke å nevne enkeltsaker i denne sammenheng, men for dem som følger med hva som skjer i næringen, så er det vel en kjensgjerning at politi og påtalemyndighet stadig oftere er engasjert i saker som gjelder norske fiskefartøyer.
Norsk Sjømannsforbund har og er representert i en rekke fora hvor vi i en årrekke har påpekt denne utviklingen, og at det er på tide at det blir «ryddet på dekk». Vi har i en årrekke vert engasjert i problemstillingen både nasjonalt og internasjonalt gjennom innføringen av ILO-188 med påfølgende WFC-sertifisering. I nær fremtid er det sannsynlig at vi som nasjon må være i stand til å dokumentere sosial bærekraft, for å få markedsadgang for våre sjømatprodukter i våre viktigste markeder.
Skal Norge som ledende sjømatnasjon være i stand til dette, så må noen «gjøkunger» som «driter i eget reir» spyles over bord.
Det henvises ofte til «den norske modellen», og at vi har et regulert arbeidsliv også til sjøs i Norge.
Dette stemmer dessverre bare til en viss grad. For de fleste fartsområder så eksisterer det i dag tariffavtaler, men hva nytter det hvis ikke partene er bundet av disse? Vi opplever ofte å få kopi av arbeidsavtaler hvor det står at ingen tariffavtale gjelder.
Vi opplever også at det mange steder mangler arbeidsavtaler (lovbrudd). Dette er velkjent både i næringen og hos kontrollerende myndigheter. Tidligere har ikke dette vært et problem siden det var en «uskreven regel» og en selvfølge at man skulle avlønnes etter tariff, uavhengig av om arbeidsgiver eller arbeidstager var medlem av en organisasjon. Slik er det ikke i dag hvor vi stadig oftere opplever at både norske og utenlandske arbeidstagere blir avlønnet lavere enn det tariffavtalene skulle tilsi.
I forbindelse med ratifiseringen av ILO-188, ble det et krav om at fiskefartøyer over en viss størrelse/fartsområde skulle sertifiseres for å kunne dokumentere at kravene til arbeids og levevilkår ble fulgt. Dessverre så har vi gjentatte ganger dokumentert at fartøyer er blitt sertifisert i strid med gjeldende regelverk.
Ordningen med WFC-sertifisering er derfor i dag i ferd må å få motsatt effekt enn tiltenkt, og dekker over uverdige forhold og arbeidslivskriminalitet, istedenfor å forhindre den. Vi er imidlertid i løpende dialog med myndighetene på dette området, og utviklingen går heldigvis i riktig retning, selv om det går sakte.
I vinter ble vi også meddelt at a-krimsatsingen nå utvider til også ta tak i a-krim til sjøs, noe som vi er positive til og etter hvert håper vil gi ønskede resultater.
Vi har «den norske modellen», men den fungerer ikke alltid i praksis….
Våre inspektører avdekker saker som fortløpende blir vurdert og jobbet videre med. Dessverre så er det slik at man ikke når frem i alle saker, men alle henvendelser og tips er en del av «det store bildet», og er derfor viktig for det strategiske og langsiktige arbeidet som vi som organisasjon driver for å få et mest mulig verdig arbeidsliv i norsk fiskerinæring.
Det må også understrekes at det de aller fleste stedene er ryddige arbeidsforhold og at det er enkeltaktører i næringen som ødelegger for majoriteten. Det er imidlertid vår erfaring at disse enkeltaktørene ikke minker i antall og at dem blir stadig mer kreative for å maksimere egen profitt på bekostning av sine ansatte og næringens omdømme ….
Kanskje er ikke barnelærdommen alltid den lureste å følge ….
