Bare ti prosent av pliktfisken til Nergård går til bearbeiding, noe som er langt fra det som var intensjonen. Tallene viser at pliktsystemet har utspilt sin rolle, og det er på tide politikerne våger å ta klare politiske valg. Pliktsystemet er dessverre så uthult at det ikke lenger fungerer, og vi kan ikke se hvordan det er mulig å flikke videre på det.
Nå i juni får stortingspolitikerne kvoteinnstillingen fra regjeringen til behandling, der bearbeidingsplikten
. Foreløpig har bare deler av opposisjonen sagt hva de tenker rundt dette, og det store spørsmålet blir hvordan Arbeiderpartiet stiller seg til en endring. Fiskeriministeren har tidligere uttalt at han ønsker et bredt politisk forlik. Da er det viktig å ha med seg Ap på laget.Tallene for leveringspraksisen til Nergård viser med klar tydelighet at bearbeidingsplikten hører fortiden til. Mens målet er at de cirka 20.000 tonnene torsk og hyse Nergård fisker årlig skal gå til bearbeiding, så viser realiteten noe helt annet. I år går ingenting til industrien, de fire siste årene kun ti prosent.
Pliktsystemet har fungert slikt i årevis, faktisk helt siden trålerne fritt kunne installere fryserier ombord og tidligere fiskeriminister Svein Ludvigsen (H) siden sa ja til å gjøre om trålernes leveringsplikt til en tilbudsplikt. Problemet er at fryst råstoff ikke kan brukes av industrien på land.
Når fryste råvarer legges ut til salgs, er det ingen som byr på den fordi svært få pliktanlegg kan anvende et slikt råstoff. Dermed selger fisken til anlegg som kan ta imot den fryste fisken, før den skipes ut av landet. Det hjelper heller ikke på at lovverket krever at 70 prosent av fisken må bearbeides. Resultat er tilnærmelsesvis null interesse for det fryste trålstoffet, og et pliktsystem som hører andre tider til.
Fiskerne trenger ikke eie kvotene, selv om de eier båtene.
SV har forslått å overføre kvotene fra plikttrålerne til kystflåten, men det løser minimalt. Det vil i så fall bli den store kystflåten som måtte ta fisken, men da vil vi fort komme opp i en lignende situasjon som med trålerne. Fisken fanges langt til havs, og det kan like godt skje med trål som med snurrevad.
Ap har hittil vært taus, og egentlig bare antydet at de vil justere på bearbeidingsplikten. Vi tror ikke det nytter å lappe på regelverket. I realiteten har politikerne bare tre muligheter. Fortsette som i dag, eller kreve trålkvotene levert tilbake og overført andre flåtegrupper. Eller rett og slett overføre kvotene til industrien. Det siste valget er å tilby Havfisk og Nergård å kjøper seg fri fra pliktene, men få beholde fisken knyttet til landanleggene.
Vi har lenge ment at regjeringen bør vurdere å overføre kvotene til industrien, mot at fiskerne får fange den fisken industrien trenger. Da vil vi ikke lenger ha et like stort behov for frysetrålerne, men med en slik endring vil vi kunne skape grobunn for industriarbeidsplasser på land. Det trenger ikke være slik at fiskerne skal eie kvotene, selv om de eier båtene.
