I disse dager foregår det årlige skreifisket i disse områdene. Skreien kommer inn til kysten for å gyte, slik den har gjort i tusenvis av år. Nytt av året, er at lusegiften fra omkringliggende oppdrettsanlegg nå skal ha dumpingplass i samme område.
Nesvik begrunner til NRK avgjørelsen med at å stenge disse områdene for lusegift, vil få konsekvenser for mange oppdrettsanlegg. Da må jeg spørre: har ministeren tall på hvor mange dette kan få konsekvenser for i fiskerinæringa? Har han vurdert de langsiktige konsekvensene i forhold til økologi og ikke minst omdømmet til norsk fiskerinæring i utlandet? Norsk skrei har over lang tid klart å opparbeide seg et delikatesse-stempel i Europa og er en viktig eksportartikkel. Hvorfor velger fiskeriministeren å gamble med dette, av hensyn til noen få aktører i en næring som allerede tjener store penger, ved bruk av fellesskapets ressurser?
Nå viser det seg at det ikke bare er krepsdyr og raudåte som reagerer negativt på hydrogenperoksid. Også sukkertare dør etter å ha blitt utsatt for små konsentrasjoner med hydrogenperoksid, har Havforskningsinstituttet nylig funnet ut. Sukkertareskog danner et viktig økosystem langs kysten fordi skogen er et oppvekstområde for fisk og andre arter som lever i sjøen. Lofoten og Vesterålen er full av sukkertare, enn så lenge.
Overfor NRK begrunner Nesvik vedtaket også med at, «alle aktører uansett må handle ut fra et forsvarlighetshensyn som allerede er i regelverket. Det er ikke fritt frem». Ikke vet jeg hvor Nesvik har oppholdt seg de siste par årene. Men vi som har fulgt med hvordan oppdrettsbaronene har tatt seg til rette, vil hevde at forsvarlighetshensyn ikke har vært påtrengende og at brudd på regelverk heller ikke har fått noen konsekvenser.
Lakse- og brønnbåtminister Nesvik viser med dette at regjeringens politikk baseres på interessene til et fåtall aktører innen havbruksnæringa. Med dette vedtaket viser han at han åpenbart ikke ønsker å være representant for hele fiskerinæringa. Om han noen gang lurer på hvorfor det er lokal motstand mot oppdrettsindustrien, behøver han ikke se lengre enn til egne vedtak om frislepp av giftdumping. Det er regjeringen egen politikk som skaper motstanden mot etablering av nye oppdrettsanlegg blant kystens folk.
Miljøpartiet De Grønne firer ikke på kravet: oppdrettsnæringa kan ikke få disponere felleskapets ressurs, havet – som sitt private giftdeponi. Om man skal ha vekst innen oppdrettsnæringa må denne være kunnskapsbasert, også på miljøets vegne, og basert på den beste teknologien som er tilgjengelig. Det betyr at lakseoppdrett snarest må inn i lukkede anlegg i sjø og på land, og giften behandles som alt annet spesialavfall.
Man kunne være uenig i mye av tidligere fiskeriminister Per Sandberg sin politikk. Men han var ikke redd for å møte sine kritikere til åpen debatt, i hele landet. Jeg oppfordrer derfor Nesvik til å komme til Lofoten eller Vesterålen, og forsvare vedtaket om frislipp av giftdumping i de verdifulle gyteområdene.
