Deltakerloven i fiskeriene sikrer lokale eierforhold og et mangfold i den norske fiskeflåten som skiller seg fra utviklingen i fiskeflåtene i andre land rundt oss. Men loven trues av økte kvotepriser og strukturering, og politikerne er i villrede om hva de skal gjøre. Det trenger de ikke å være. Evig eies kun det tapte.
Politikerne kan lett unngå at utviklingen mot kvotekonsentrasjon og tap av det lokale eierskapet til fiskeflåten får fortsette, dersom de er villige til å ta grep. Det første de må gjøre da, er å sette en stopper for at strukturordningene stadig endres i favør av en slik utvikling. Det trenger ikke bety at de skal stoppe dagens strukturordninger. De kan bare bestemme seg for at ordningene blir stoppet når de løper ut i tid. Deretter kan de lett løse eierskapet til kvotene.
Prisene på fiskekvoter presses opp av en forventning om at de skal eies evig. Eller at de skal omgjøres til «tidsubegrenset», som fiskebåtrederne liker å kalle det. Det er denne forventningen politikerne nå må sette en stopper for. Behandlingen av stortingsmeldingen etter Eidesen-utvalget gir dem anledningen. Utløpsdatoen for hvor lenge strukturkvotene skal gjelde gir dem virkemiddelet. Det eneste politikerne trenger å gjøre er å si at etter denne datoen skal strukturkvotene auksjoneres ut.
Et slikt vedtak vil dempe prisingen av kvotene både nå og i fremtiden. Nå, ved at rederne må kalkulere med at etter 2028 må de kjøpe kvoterettigheter årlig fra fellesskapet. I fremtiden ved at det er fellesskapet som får gevinsten av omsetningen, og ikke båteierne. Eierne beholder en grunnkvote som gjerne kan bygges opp til et visst nivå, mens en viss prosentandel av flåtegruppenes samlede kvoter auksjoneres ut.
Modellen er omtalt i Eidesen-utvalget. Der tas det også til orde for en rask avslutning av strukturkvoteordningene, for at strukturkvoter deretter skal bli fordelt på flåtegrupper og kvoteeiere, etter hvor mange år de har virket. Det mener vi ikke er noen god løsning. Det skaper splid og bryter med forutsetningene for ordningene da de ble innført.
Da er det bedre å la strukturkvotene få løpe tiden ut og gjøre endringene da. Det trenger ikke rokke ved forutsetningene for ordningene, så lenge de auksjoneres ut til bare den flåtegruppen de tilhører. Det vil også skape et ulikt kvotemarked, ved at de store vil utelukkes fra å kunne by på mindre flåtegruppers kvoter. Slik presses også kvoteprisene ned.
Alle fiskebåter har en grunnkvote de kan fiske på. Denne bør fortsatt være «tidsubegrenset» som i dag. En slik grunnkvote bør kombineres med en kvote fiskerne kan kjøpe på auksjon. Dette skjer på Færøyene nå, med virkning fra i fjor. Der vedtok politikerne for ti år siden å innføre en slik ordning. Det samme grep kan norske politikere ta. Ellers tror vi at det går med den norske fiskeflåten, som med den danske. Den konsentreres på få, flere utenlandske, hender med det som følge at fiskehavner og tilknyttede bedrifter forsvinner.
