Thorbjørn Christiansen, kjent som «juksamaskinens far», ble født i Langnes, som det sto i passet hans – eller mest sannsynligvis i Nyksund i en tid da Europa sto i brann. Faren hans var fiskekjøper og handelsmann – som farfaren og oldefaren. Moren var omreisende lærerinne. Når moren reiste rundt, fulgte sønnen med og fikk med dette en helt annen grunnskole enn sine sambygdinger. Kanskje var det dette som gjorde at Thorbjørn kunne lese, skrive og regne i en alder av tre-fire år? Det året han fylte sju holdt han 17.-mai talen i Nyksund.
Som enebarn vokste han opp i Nyksund, travelt opptatt med å hjelpe til på bruket - når han ikke fulgte morens skolerute. Etter et års middelskole på Sortland med heller middelmådige resultater, var han tilbake på fiskebruket i Nyksund. I en alder av 15 bestemte moren, Petra Elinde, at sønnen skulle overta styringen av firmaet (!), som deretter ble omdøpt Bjarne Christiansen & Sønn.
Som 20-åring fikk han lov av moren, etter en lang familiekrangel, å tilbringe et år på Otto Treiders handelsgymnas i Oslo og gikk ut som nest beste elev dette året. Tilbake i Nyksund var utfordringene mange – en ny krig var i emning. Thorbjørn Christiansen var den første i Nyksund som startet pelsdyrfarm. Dette ble som kjent etter hvert en farsott i Nyksund på godt og vondt og kulminerte ikke før i 1967, da Norsk Skinnauksjon kollapset.
Høsten 1939 ble Thorbjørn innkalt til militærtjeneste i hærens sanitet. Ved krigsutbruddet befant han seg på Setermoen, klar til krigstjeneste. Under 2. verdenskrig hadde han stilling som sanitetsbefal i tropp og fulgte bataljonen sin fra Sætermoen sørover og inn i Narvikavsnittet helt frem til kapitulasjonen.
Ifølge dokumenter som ligger i riksarkivet fikk han svært gode skussmål fra sine overordnede, samt en utmerkelse fra den franske staten på linje med cirka 300 andre nordmenn som kjempet under fransk ledelse.
Etter 2. verdenskrig
Rett etter krigen deltok Thorbjørn sammen med andre næringsdrivende i Nyksund i utviklingen av prosjektet «Norway cut». Det var Thorbjørn de sendte som sin ambassadør til blant annet Brygge i Belgia, for å etablere kontakter og starte direkte eksport av blåkveite fra Vesterålen. Dette var et samarbeid som involverte en rekke fiskekjøpere i Vesterålen og ga visstnok gode inntekter. Thorbjørn satt i denne perioden i styret for råfisklaget i Vesterålen.
Thorbjørn Christiansen pleide å si at aktiviteten var på sitt høyeste i Nyksund i 1952. Dette var året da majoriteten av folk fra Troms og Finnmark for alvor begynte å flytte tilbake til forlatte, nedbrente ruiner i nord. Andre utviklingstrekk var at havna i Nyksund nå var for liten for den nye, havgående fiskeflåten og at det ble behov for store fryseanlegg, som det heller ikke var plass til i Nyksund.
Et nytt vannverk ble likevel realisert, der Thorbjørn var en av flere initiativtakere. Det at den kanskje viktigste aktøren i Nyksund, Gunnar Klo, hadde flyttet til Myre på 50-tallet ga også sterk bæring til en omorganisering av Nyksundsamfunnet. Da veien kom til Nyksund i 1961, hadde tiden løpt fra stedet.
Optimismen var likevel ikke helt borte. Så snart moloen mellom Nyksundøya og Langøya ble etablert, flyttet alle minkeierne minkfarmene sine fra Ungsmaløya og Nyksundøya til Opplandet på Langøya. Bjarne Christiansen & Sønn hadde på et tidspunkt i overkant av 15.000 mink i «Trollvika» og var på dette tidspunktet Nord-Norges største pelsdyrfarmer. Samtidig satset man penger på å bygge ut andre etasje av fryseriet. Til slutt fikk Thorbjørn 80.000 kroner fra Ide-fondet, som Erik Bye administrerte. Disse pengene brukte han til å bygge en forsøksbåt for juksaflåten. Denne båten var utstyrt med fire juksamaskiner og tillot fiskeren å jobbe innendørs under tak. Båten var i drift i Skarsvåg i Finnmark frem til 1969.
Juksamaskinen er oppfunnet og utviklet i Nyksund
Thorbjørn hadde innsett hva som kom til å skje tidlig på 50-tallet og søkte etter alternative aktiviteter og inntekter. Juksamaskinen ble en del av konklusjonen. Arbeidet med denne startet tidlig på 50-tallet, men nærmet seg ikke funksjonell utførelse før tidlig i 1957, da et elektronikkfirma fra Oslo konstruerte en maskin, som «nesten» fungerte basert på Christiansens anvisninger og spesifikasjoner. Denne maskinen ble tatt med til fiskerimessa i Esbjerg i Danmark samme år og tatt imot som en sensasjon. Men Oslo-maskinen var for kostbar, for tung og hadde så mange barnesykdommer at ingen av de fire maskinene noen gang ble solgt. Likevel opprettet Thorbjørn Christiansen patent i 23 land for juksamaskinen.
I 1959 ble det konstruert en mindre, enklere og lettere juksamaskin, pakket i en egenstøpt plastkasse, basert på erfaringene fra de fire første Oslo-maskinene. Disse ble bygget i Nyksund og en viktig medarbeider i denne fasen var Jens With, som ble hentet fra firmaets minkproduksjon. Første juksamaskin ble solgt til Martin Iversen i Kamøyvær ved Nordkapp. Utviklingen fra de tunge Oslo-produsertealuminiumskassene til de lettere plastkassemaskinene gikk gjennom en enkeltmaskin bygget inn i en mindre grønnmalt aluminiumskasse, og et sidespor der driften til maskinenskulle tas fra en ekstern reimskive.
Etter at byggearbeidene på det nye fryseriet begynte å bli ferdige, ansatte Thorbjørn Christiansen formannen for disse byggeaktivitetene, Agnar Romset, som viste seg å bli en viktig medspiller og bidragsyter til praktisk utforming av detaljer på juksamaskinen og produksjonen av denne. Dette gjaldt etter hvert også blant annet agnskjæremaskinen. Agnar hadde alt som Thorbjørn ikke hadde, et stort talent for praktisk utførelse og produksjon.
Thorbjørn var hjernen, oppfinneren og forretningsmannen. Produksjonen begynte rundt 1960. Hvert år produserte de et titalls maskiner, som ble solgt gjennom at Thorbjørn reiste systematisk fra fiskevær til fiskevær, fra Smøla i sør til russergrensa i nordøst, der han utførte service, solgte maskiner og snakket med fiskerne. Nå gikk anbefalingen om å kjøpe Christiansen-maskinen fra fisker til fisker. I 1961 startet oppfinneren selskapet Autofisker AS.
Det geniale, som de fleste ikke får med seg, er at Thorbjørn Christiansen aldri så på juksamaskinen som et ferdig produkt – den kunne stadig forbedres. Ved å ferdes opp og ned langs kysten og snakke med tusenvis av fiskere fikk han korreksjon og ideer til stadig nye forbedringer. Han så potensialet i sine nærmeste medarbeidere og brukte deres talent og ideer til å finne praktiske løsninger og forbedringer. Han alene bestemte hva han ønsket å inkludere eller endre. For eksempel lærte han at fiskere i Lofoten ønsket seg en raskere maskin med raskere bevegelser enn fiskerne på Finnmarkskysten som foretrakk de rolige bevegelsene. Endring av koblingen og en annen brems løste den utformingen.
En av hans utfordringer var å få til en mekanisk innretning som kunne fortelle fiskeren som ikke hadde installert ekkolodd om hvor dypt han fisket. Konstruksjonen av en mekanisk veksel kom fra stedets dyktige smed, Olaf Larsen.
En vanskelig tid
Men intet tre vokser inn i himmelen. 1967 var beina slått vekk for fortsatt pelsdyrproduksjon i Nyksund og anlegget i «Trollvika» og fôrfabrikken i Nyksund sto deretter tom for liv og aktivitet. Året etter, i 1968, opplevde man en overproduksjonskrise i fiskeriet i Nord-Norge, som medførte en rekke konkurser. Dette gjaldt både for fiskemottaket i Nyksund og for salg av juksamaskiner. Følgen ble at både Bjarne Christiansen & Sønn og Autofisker AS ble slått konkurs.
Samtidig var Autofisker AS i ferd med å flytte produksjonen fra Nyksund til Romset utenfor Kavåsen, der den gamle skolen ble kjøpt og bygget om. Ved hjelp av Agnar Romset ble en og en maskin bygget etter nattens frembrudd for å til slutt finansiere oppstart av et nytt firma, Fiskeriautomatikk AS.
Den elektromagnetiske koblingen i juksamaskinen ble som del av konkursboet oppbevart i hvelvet til Sparebanken på Sortland og Thorbjørn fikk ved henvendelse til banken kjøpt ut en og en kobling av gangen. Fisket og følgelig også salget av juksamaskiner og nå også agnskjæremaskiner og akkar-renner ekspanderte ut over 70-tallet. Som følge av ekspansjonen ble skolestua utbygget i flere trinn, nytt produksjonsutstyr innkjøpt og nye medarbeidere ansatt for å holde tritt med etterspørselen. Produktet var nå en ubestridt suksess, og mange glemte konkursbedriften Autofisker AS. Det gjorde aldri Thorbjørn Christiansen.
Oppgangen på 70-tallet
En ny, elektronisk utgave av juksamaskinen ble utviklet på Sortland, der selskapet etablerte en utviklingsavdeling med to elektroingeniører, et salgskontor og ledelse.
Produksjonen ble utført av Romset AS, som dannet et datterselskap av Fiskeriautomatikk. Thorbjørn deltok på en rekke fiskerimesser rundt om i verden i denne perioden; blant annet i København og Lima i Peru. I tillegg reiste han systematisk rundt i verden til de nasjonene han anså som fiskerinasjoner, på samme måte som han hadde trålet norskekysten. Thorbjørn snakket flytende engelsk, brukbart tysk og forståelig spansk.
Hans ånd om alltid å forbedre seg og sine produkter illustreres av en tidligere medarbeider hos Mustad AS som fortalte at Thorbjørn satt og pugget engelske gloser i fritiden på en fiskerimesse i Canada. Dette forundret den norske delegasjonen. Da de derimot møttes fire måneder seinere i Lima på en ny messe, satt alle og pugget språk, men denne gangen spansk.
Han forsøkte å etablere en underavdeling i Island, men islendingene sverget til sin egen, halvautomatiske maskin og Fiskeriautomatikk fikk aldri noe gjennombrudd der. I USA ble det etablert et amerikansk datterselskap på vestkysten med en offisiell representant og en liten salgsadministrasjon. Dette siste kommer vi tilbake til.
Et tilbakeblikk
Thorbjørn Christiansen var en typisk gründer, og sett i ettertid skulle han nok fått inn mer profesjonelle krefter i ledelsen da selskapet skjøt fart på 70-tallet. Fra starten av hadde han vært en «self made man» og tatt mange riktige, strategiske beslutninger. Nå beveget han seg ut i fullstendig ukjent farvann, det utenlandske markedet. Han gjorde to typiske gründerfeil på slutten av 70-tallet.
Den første var at den ny-utviklede elektroniske juksamaskinen ble valgt for det amerikanske markedet. Dette produktet var helt nytt og viste seg å ha en del barnesykdommer. Disse var vanskelige å få rettet opp etter at maskinene var sendt over på grunn av språk, tidsbarrierer og avstand. «Regelen er at man alltid skal industrialisere nye produkter på hjemmemarkedet før man kan ta disse ut». De amerikanske fiskerne mistet også fort troen på maskinen, som fortsatt ikke fungerte slik den skulle og stadig måtte repareres. Det andre som skjedde var at den amerikanske kontakten tok med seg alle juksamaskinene (40-50 stykker?) som representerte millionverdier etter den tids målestokk, oppløste det amerikanske selskapet og stakk av. Etter å ha brukt noen dollar på en amerikansk advokat, konkluderte Thorbjørn Christiansen med at kontrakten han hadde med den amerikanske agenten var for svak og amatørmessig. Det ville koste mye mer å få tak i den skyldige og de tapte maskinene enn han ville oppnå. Derfor henla han hele saken.
Status
I 1961 fikk Thorbjørn tilsendt førstepremien i en oppfinnerutstilling holdt i New York, en utstilling han ikke visste at han deltok i. I 1978 mottok han Øksnes kommune utbygningspris. På 90-tallet, da det enda fantes telefonkataloger, prydet Thorbjørn og juksamaskinen hans telefonkatalogen for Nordland.
Det reetablerte selskapet gjorde det godt utover 70-tallet og opplevde 1982 som beste driftsår med et resultat på over 30 prosent fortjeneste før skatt. I 1983 konkludere et konsulentfirma at Fiskeriautomatikk leverte mellom 68 og 69 prosent av alle juksamaskiner produsert i verden.
Et siste eksempel på Thorbjørn Christiansens kapasitet er hentet fra slutten av 60-tallet. Noen fiskere fortalte ham at «noen» var i gang med å utvikle en konkurrerende juksamaskin bygget på hydrauliske prinsipper. I løpet av to-tre måneder skaffet den handelsutdannede Christiansen seg all litteratur som var å få tak i om dette temaet. Deretter leverte han et nytt patentforslag som han fikk antatt av Tandbergs Patentbyrå i Oslo. Dette tilleggspatentet kom konkurrenten i forkjøpet og blokkerte dennes videre planer.
Christiansens juksamaskiner revolusjonerte juksafiskerens hverdag ved å øke fangsten og minke yrkesslitasjen. En gang sa Thorbjørn Christiansen at det eneste han var stolt av i løpet av sitt liv var å bidra til denne endringen.
Den 11. mars 1982 døde Thorbjørn Christiansen brått i en alder av 65 år.
