Det lever vi godt og vel med, all den tid fiskeriministeren gjør et forbilledlig arbeid med å invitere til dialog med fiskerorganisasjonene og gjennomføre grundige og gode høringsprosesser når overordnede stortingsvedtak om kvotesystemet skal implementeres og nedfelles i nytt regelverk.

Det som imidlertid er totalt fraværende i retorikken fra opposisjonspartiene, er å gi felles signaler om hva fiskerinæringen og den enkelte fisker vil ha å forholde seg til ved et eventuelt regjeringsskifte i høst. Hva er egentlig innholdet fiskeripolitikken som Arbeiderpartiet, Senterpartet og SV i så fall vil føre?

At opposisjonspartiene behendig unngår å si noe om dette, er for så vidt forståelig, for her spriker det godt i staurbøra. Mens Arbeiderpartiet er svært forsiktige med å antyde omfordeling av kvotegrunnlag mellom flåtegrupper, er det fullt frislipp hos de andre rødgrønne partiene med regjeringsambisjoner.

SV vil inndra hele kvotegrunnlaget fra plikttrålerne med unntak av fartøyer med aktivitetsplikt, og overføre kvotene til kystflåten. Spørsmålet om hvordan en slik massiv kvoteoverføring vil slå ut med tanke på overfiske på kysttorsken og jevn råstofftilgang gjennom året, lar SV stå ubesvart.

Partiet Rødt, som håper på en vippeposisjon i forhold til en rødgrønn mindretallsregjering, går enda lenger. Da Stortinget behandlet kvotemeldingen i juni i fjor, sa representanten Moxnes at det er på tide å «sende frysetrålerne til opphugging» og overføre hele kvotegrunnlaget til kystflåten.

I Senterpartiet kan det virke som om fiskeripolitikken endrer seg internt hver gang partiets næringspolitikere Geir Pollestad (Rogaland) og Geir Adelsten Iversen (Finnmark) tar del i det offentlige ordskiftet for å kommentere kvotefordeling mellom flåtegruppene.

Under Stortingets behandling av kvotemeldingen foreslo Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet å utrede en gjeninnføring av 28-metersgrensen i kystflåten – for øvrig en begrensning som de samme partiene selv fikk fjernet i 2010 da de satt i regjering.

På spørsmål fra magasinet Norsk fiskerinæring om hvilket kvotegrunnlag en ny kystflåtegruppe over 28 meter i så fall skal fiske på, ja da blir de samme partiene svar skyldig. Arbeiderpartiet og Senterpartiet er rørende enige om at det er et spørsmål som må utredes grundig, mens SV mener at fartøy over 28 meter skal reguleres som havgående fartøy.

Det kan ikke forstås annerledes enn at SV mener at disse fartøyene da skal komme i tillegg til de havgående fartøyene som allerede fisker på kvotegrunnlaget for denne flåtegruppen.

Under behandlingen av kvotemeldingen foreslo SV sammen med Senterpartiet også å be regjeringen utrede en ordning hvor dagens system med kjøp og salg av fartøy med kvoter erstattes med et konsesjonssystem hvor nærhet til ressurs og kompetanse avgjør tilgang på rettigheter – hva nå det måtte bety.

Det var et forslag som innebar at de to partiene er villige til å vurdere en omlegging av adgangen til lukkede fiskerier som er langt mer vidtgående enn noen av forslagene som ble presentert i kvotemeldingen. Forslaget fikk ikke støtte fra Arbeiderpartiet, og det ble heldigvis ikke vedtatt.

Og mens SV, Rødt og Senterpartiet vil sette EØS-avtalen i spill og dermed forrykke hele grunnlaget for norsk fiskeeksport til EU, så tviholder Arbeiderpartiet på at det ikke er aktuelt å gå i regjering med reforhandling av EØS-avtalen som en del av regjeringsplattformen.

Konklusjonen er enkel og grei: En felles rødgrønn fiskeripolitikk eksisterer ikke. Den består av fragmenterte og til dels populistiske utspill som spriker i alle retninger. Det lover ikke godt for en av Norges viktigste distriktsnæringer ved et eventuelt regjeringsskifte til høsten.