Det var ikke et spørsmål om norske hvalprodukter skulle få mer hylleplass på det japanske markedet. – Vi skal inn, uttalte en tydelig direktør Geir Ove Ystmark i Sjømat Norge forut for fiskeriminister Harald Tom Nesviks besøk til Solens Rike i mars i år.
For i likhet med sin forgjenger, Per Sandberg, hadde også Nesvik snakket varmt om den norske hvalfangsten og viktigheten av å holde liv i den bærekraftige fangsttradisjonen som møter stor internasjonal motstand.
Men lite skjedde.
– Det går ikke fort fremover, erkjente statsråden selv etter endt besøk, og 2019 ebbet ut som et historisk svakt år for norsk hvalfangst – paradoksalt nok i en tid der norske mattradisjoner styrker seg i status.
For hvalen får ingen oppmerksomhet. Fiskeribladet er nær alene om å fremsnakke fangsten, mens dyrerettighetsorganisasjonen NOAH er mest aktive her hjemme i å bekjempe den. Ellers er det stort sett stille om temaet.
At hvalen har en svært lang vei å gå for å få aksept på det internasjonale sjømatmarkedet, ser man tydelig på den årlige sjømatmessen i Brussel. Verdens største sjømatmesse, med 80 land representert, deriblant fangstnasjonene Japan og Norge. Hvor er hvalproduktene?
Undertegnede forsøkte seg på den japanske paviljongen på årets messe, og man kunne lese frykten i øynene deres da spørsmål om hvalen ble stilt.
Markedssjef Tor-Edgar Ripman i Råfisklaget sier det tydelig:
– Det ville blitt reaksjoner om vi hadde markedsført hvalen her i Brussel.
– Det er liten politisk vilje til å kreve at Sjømatrådet markedsfører hvalprodukter, supplerte kommunikasjonssjef Øyvind Haram i Sjømat Norge.
Så da er det bare å stikke fingeren i jorda å erkjenne at redningen for norsk hvalfangst er veldig langt unna. Fordi vi fremdeles er redde for andre lands reaksjoner.
Den samme fingeren som hvalfangstleder Truls Soløy ber fiskeriministeren få ut for å begynne og jobbe med normalisering av handelen med hvalkjøtt.
