Fiskeri, oppdrett, sjøtransport, reiseliv og rekreasjon. Nye arter, miljøvern og havvind. Den lange, norske kysten er under press fra ulike interesser. Men mens antall interesser øker, er kystsonen akkurat like stor som den alltid har vært.
Hvordan skal norske myndigheter på nasjonalt og lokalt nivå klare å gi plass til alle? Svaret er helhetlig kystsoneforvaltning. Gjennom helhetlig forvaltning skal kystsonen bli forvaltet mer bærekraftig, prosessene skal bli mer effektive og beslutningene få økt legitimitet.
Kystsoneplaner
Kystsoneplaner er sentrale verktøy for å avklare arealbruk i kommunene, altså hvem som får tilgang til å bruke et bestemt område. Og det snakkes mye om helhetlig forvaltning. Men hvordan brukes kystsoneplaner som nettopp verktøy for å oppnå helhetlig forvaltning av kystarealene? Hva betyr egentlig helhetlig forvaltning? Og hvorfor er det så vanskelig å oppnå?
I forskningsprosjektet «FAIRCoast – Helhetlig kystsoneforvaltning», som er finansiert av Norges forskningsråd, har vi analysert dette.
Når alt henger sammen
Når de fleste tenker på ordet helhet, tenker de antakelig på at man på en eller annen måte bringer flere enkeltdeler sammen slik at de til sammen utgjør nettopp en helhet. Dette høres kanskje enkelt og greit ut, men i praksis er det langt mer komplisert.
Skal vi tenke helhetlig, må vi gjøre det langs flere ulike dimensjoner. Helhet kan handle om geografi, ved at vi tenker på tvers av kommunegrenser. Helhet kan gå på tvers av forvaltningsgrenser ved at vi ser ulike sektorer og forvaltningsnivå i sammenheng.
Det kan også handle om avveining mellom ulike interesser, for eksempel akvakultur, fiskeri, turisme og ikke minst balansen mellom bruk og vern. Kort sagt er det mye vi må ta hensyn til.
At det er så vanskelig å få til helhet, henger også sammen med en av realitetene ved planlegging, nemlig at det handler om prioriteringer. Areal er et knapt gode, og ofte er det slik at skal noen få tilgang til et areal, så vil det gå på bekostning av andre.
Til syvende og sist er det nødvendig å veie ulike samfunnshensyn opp mot hverandre, og da kan noen føle seg nedprioritert, uansett hvor helhetlige vi forsøker å bli. Et eksempel på hvordan slike prioriteringer kommer til syne selv om man forsøker å planlegge helhetlig, kan vi se i Havbruksutvalgets rapport.
Helhet – stykkevis og delt
Havbruksutvalget la i september fram sin rapport «Helhetlig forvaltning av akvakultur for bærekraftig verdiskaping». Utvalget peker på behovet for en ‘helhetlig planlegging for akvakultur’.
For å oppnå dette foreslås blant annet at en statlig myndighet bør overta større deler av ansvaret og myndigheten til å utarbeide og vedta arealplaner for sjøområdene. Det foreslås at en statlig myndighet utarbeider en tematisk plan for akvakultur, og at denne er rettslig bindende for kommunens arealplanlegging.
Akvakultur er en viktig grunn for at kommunene oppdaterer kystsoneplanene sine, spesielt i nord. Dersom dette ansvaret flyttes fra kommunene, kan mye av motivasjonen for å oppdatere og lage nye kystsoneplaner forsvinne.
Et større bilde
Selv om kommunene fortsatt skal foreta avveininger mellom andre interesser og områ dersom er identifisert som egnet for akvakultur, vil de ha mistet mye avhandlingsrommet sitt. Det kommunale selvstyret står sterkt i Norge, ikke bare innenfor arealplanlegging.
Å flytte plankompetanse og myndighet fra kommunene til staten bidrar neppe til å styrke oppdrettsnæringens legitimitet i kommuner der denne er liten.
Det sentrale spørsmålet er imidlertid hvordan man kan planlegge helhetlig for én sektor. Hvis helhet betyr at alt skal ses i sammenheng med alt, vil helhetlig planlegging for akvakultur bety at alt annet skal ses i lys av akvakulturnæringens behov og påvirkning på alt annet.
Det er utvilsomt behov for å se akvakulturnæringens behov i et større bilde, men det må ikke gå på bekostning av å planlegge forandre næringer og interessers framtidige bruk av areal.
