Det er vårstemning, sola skinner og en parade langs kaia i Kristiansand byr på nye opplevelser for en besøkende fra fiskerikommunen Øksnes i Nordland. På det lokale fiskebruket her lengst sør i landet yrte det av liv, og jeg fikk se fiskebruk som er ulike fra det jeg er vant med fra nord. Her jobbet folk i alle aldre med mottak, salg av sjømat og ikke minst med å tilberede sjømaten på restauranter tilknyttet mottaket.
En viktig næring
Det er liten tvil om at det er torskefisket i nord som er det fisket som har størst økonomisk betydning for landet vårt. Sammenliknet med fiskeriene i nord er omfanget av det fisket som foregår i sør svært lite. Men selv om det er av mindre betydning i kroner og øre, er det ingen tvil om at dette er en viktig næring. Store deler av Norges befolkning bor langs Oslofjorden og Skagerak. Likevel er det ikke så ofte vi snakker om våre sørlige kyst- og havområder i fiskeripolitikken.
Fisket i Sør-Norge er et såkalt blandingsfiske, og stort sett alt leveres til det norske markedet, altså lite eksport sett opp mot øvrige fiskerier. Det skaper helårlige arbeidsplasser både på sjøen og på land, og flåten er i all hovedsak av liten eller mellomstor størrelse. Under besøket i Kristiansand fikk jeg høre at det er hele 20 fiskemottak langs kysten av Sør-Norge, som alle er avhengige av leveranser fra fiskeflåten.
Kulturbærer
Fiskeriene er også en viktig kulturbærer, og vi står nå på terskelen til en ny sommer der folk fra hele landet valfarter til Sørlandet for å oppleve sol, sjø og kystkultur. Og vi kan vel spørre oss om sommeren blir den samme uten reker på brygga i Hvaler? Eller fiskesuppe fra Fiskelaget i Mandal? Det er ingen tvil om at fiskerinæringen i denne delen av landet bidrar med tilgang til både sunn og god lokalfanget sjømat, som folk setter stor pris på.
Tilgang på fiskeressursene
Og mens havdeling og kvotedeling mellom kystflåten og havflåten er et hyppig debattert tema for havområdene lenger nord, kjemper yrkesfiskere i sør om tilgang på fiskeressursene med både et stort omfang av hobbyfiskere og det mer organiserte turistfisket. Fiskerne i sør, som ofte har lavere driftsmarginer, møter også utfordringer knyttet til de nye kravene vi har satt til klima, miljø og grønn omstilling. Det viktige rekefisket i Oslofjorden er et eksempel på dette. I statsbudsjettet for 2023 prioriterte Ap- og Sp-regjeringen å bevilge 21 millioner kroner i støttetiltak for kystrekeflåten som følge av høye drivstoffpriser og økt Co₂-avgift, og det var viktig. I revidert nasjonalbudsjett som nå ligger til behandling i Stortinget, er det foreslått å oppjustere støtten med 2,4 millioner kroner.
God lønnsomhet
Når det kommer til Oslofjorden, så ser vi dessverre også at livet der er i svært dårlig forfatning, ikke minst på grunn av forurensning. Vi ser nå at spesielt torsken, men også andre arter, er truet. Det er derfor satt i gang flere initiativer for å bygge opp igjen fiskebestandene i fjorden. Vern og redusert tilgang til fiskefelt påvirker også fiskeriene, men ingen er vel mer avhengig av å sikre en ren og frisk fjord enn det fiskerne er.
Det som slo meg etter besøket i Kristiansand, er at det fisket vi ser i sør i dag, på flere måter likner på fisket vi hadde i kystsamfunn lenger nord i landet tidligere, med et mangfold av aktivitet på land basert på fisken som fraktes i land. I dag har vi en fiskeflåte med god lønnsomhet over store deler av landet, mens landindustrien mange steder sliter med lønnsomheten.
Utviklingen i fiskeripolitikken og endringene i kvotesystemet har i stor grad vært rettet mot å sikre økt lønnsomhet i flåten. Dette er noe også Riksrevisjonen har pekt på i sin undersøkelse av kvotesystemet for kyst- og havfisket som kom for få år siden. Den viste at etablerte fiskeripolitiske prinsipper er blitt utfordret, noe som bla har ført til mindre fiskeriaktivitet i flere kystsamfunn. Det er en utvikling vi må snu.
Viktig oppgave
Å styrke samfunnskontrakten mellom sjø og land er et uttalt mål i fiskeripolitikken til Arbeiderpartiet. Vi må sikre en variert, fiskereid og bærekraftig fiskeflåte som bidrar til at fisken gir økt aktivitet, større verdiskaping og flere helårlige arbeidsplasser i lokalsamfunn langs hele vår langstrakte kyst. Det må skje i tråd med det som er slått fast i havressursloven: nemlig å sikre en bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av fisken i havet. .
Da må vi legge til rette for en mottaksstruktur som gjør at fisken kan landes langs kysten, og landindustrien må sikres mest mulig stabil tilgang på råstoff av god kvalitet. Dette er en viktig oppgave i fiskeripolitikken, og oppfølging av Riksrevisjonsrapporten blir et viktig tema i den varslede kvotemeldingen.
Arbeidsplassene og aktiviteten på både sjø og land basert på fisket i sør må vi sikre også for framtida. Hovedmarkedet for disse fiskerne er her hjemme, og ikke eksportmarkedet. Og driftsmarginene er ofte lavere enn det fiskerne har i nord.
En fiskeripolitikk for hele kysten skal sikre muligheter og lønnsomhet for en variert og mangfoldig fiskeflåte som bygger opp under de regionale forskjellene og den lokale ressurstilgang langs hele kysten vår, til glede for både forbrukere og kystsamfunn.
