Det har vi klart med det nye, forenklede rapporteringsregimet som nå er i havn.
Det å være fisker er krevende nok som det er, ikke minst når vi snakker om de minste båtene, og fiskerne som ofte er ute alene.
Viktig forenkling
Nå leverer vi på Hurdalsplattformen der det står at regjeringen skal tilpasse rapporteringsbyrden for de minste båtene. Vi har bestemt at fiskeflåten under 11 meter kun skal trenge å sende en enkel landingsmelding og at alle fiskere under 15 meter skal få slippe å rapportere mindre bifangst ned til hver minste detalj.
Vi tillater derfor at et restkvantum på inntil 200 kg kan rapporteres samfengt, det vil si som en miks-kategori. En viktig forenkling for mange er også at fiskefartøy under 15 meter som er ei natt ute på feltet kun skal trenge å sende én fangstmelding. Det vil si at de slipper å sende den såkalte «midnattsmeldinga». Sist, men ikke minst viktig for dem det gjelder, er at vi har forenklet kravene til meldinger for de som driver med låssettingsfiske.
Det er viktig for meg å si at her har vi jobbet godt og tett sammen med næringa, slik vi har for vane i Norge.
Det store bildet
Det har vært en prosess i mange runder dette her, det skal jeg ikke legge skjul på. Men det er jo en grunn til det, nemlig at vi har mange hensyn å ta når vi skal legge til rette for at folk kan gjøre jobben sin best mulig.
Fiskerne må gjøre sin jobb, og det offentlige må gjøre sin. For skal kystens folk kunne leve av fiskeriene, både i dag og i generasjonene som kommer, må noen også tenke på det store bildet, samle best mulig kunnskap om bestandene og fisket på dem, ivareta sikkerheten, oversikten og kontrollen.
Det er nemlig slik at mer og mer skjer på havet, med nye næringer, mer aktivitet. Det blir trangere om plassen, bildet blir mer komplisert. Men dette er ikke noe problem så lenge vi ligger i forkant og har systemer som gir oss oversikt og forutsigbarhet. Noe av det mest sentrale med min jobb er jo å forsvare fiskernes interesser, og det er så enkelt som at for å gjøre det, må vi også ha mer kunnskap om hvor fisket foregår.
Og så er det noen flere grunner til at vi ønsker rapportering:
Sikre livet i havet
For det første for å sikre det store flertallet av ærlige fiskere og seriøse fiskeindustribedrifter får gjøre jobben sin uten fare for at andres lovbrudd undergraver livsgrunnlaget deres, både i dag og i fremtiden. Vi kan ikke ha det sånn at de seriøse bedriftene taper kampen om råstoffet til aktører som kan betale bedre fordi de bryter lover og regler.
For det andre handler det om forvaltning: havet er rikt, men sårbart.
Det er nå helt klart at skal vi kunne utnytte potensialet, skal vi være treffsikre i hvordan vi tar i bruk ressursene, ja da må vi selvsagt vite hva som hentes opp: hva, hvor, og hvor mye. Jo mer nøyaktige data vi har, jo mer treffsikre og langsiktige kan vi være.
Dette sikrer livet i havet og dermed livsgrunnlaget for fiskerne.
For det tredje handler det om sikkerhet. Vi har en nullvisjon for dødsfall og alvorlige ulykker til sjøs. Det betyr at samfunnet stiller seg bak fiskeren og det at sjøen skal være en trygg arbeidsplass. Men for å gjøre det, for å kunne være der for fiskerne, må vi også vite hvor de er.
Så rapporteringen handler i all hovedsak om å sikre fiskerne: mot farer, mot arealkonflikter, mot ulovlig overfiske, og mot kortsiktig forvaltning.
Når mange har hevet stemmen rundt dette og ment at dette er helt unødvendig komplisert, så har jeg forståelse for det, og vi har lyttet.
Spiller på lag
Det er derfor vi har lagt oss i selen for å gjøre det så enkelt som mulig. Vi ønsker ikke å legge byrder til jobben, tro meg.
Så vi har funnet en løsning som gjør det så enkelt som mulig, med hensyn til alle de tingene jeg har snakket om.
Vi har funnet en løsning som gjør det enkelt for hver og en fisker å spille på lag med oss, som er helt vesentlig.
For er det én ting jeg vet, så er det at vi må samarbeide, vi må være pragmatiske og samtidig langsiktige. For vi vil jo det samme: nemlig at de små og store båtene skal ut langs kysten vår, i godt og dårlig vær, og hente opp den dyrebare norske sjømaten som hele verden etterspør, og gjøre det i så trygge, rettferdige og kontrollerbare rammer som mulig.
Det har vi fått til, og det er gode nyheter.
