I min barndom hørte jeg ofte farfar si: «Styresmaktene har ræva fram». Uttalelsen kom ofte da han var sterkt uenig med myndighetenes beslutninger, og mente disse ikke var i samsvar med den hverdagen folk flest levde i.
For døve ører
De er ikke alene. Reaksjonene av regjeringens forslag var mange:
- Kommer til å bli mye finansakrobatikk
- Den mest næringsfiendtlige regjeringen i min levetid.
- Staten skyter seg selv i foten.
- Det blir lite igjen til investeringer.
- En skikkelig smell for havbruksnæringen og verdikjeden rundt.
- Dette kommer ikke til å fremme norsk industri og bearbeiding av laks og ørret.
- Norge kommer til å tape konkurransefortrinn.
- Forslaget vil føre til advokatmat og rettssaker.
Regjeringen lovet å lytte til innspillene. Det hersker liten tvil om at innspillene fra næringen har blitt lyttet til med døve ører.
Mye slit
Dagens havbruksnæring er et resultat av over 50 år med mot og trass, gründerskap – og litt dumskap. På egen hånd måtte aktørene produsere fisken selv, håndtere biologiske utfordringer, og ikke minst bygge opp markeder på egen hånd.
Alt dette uten noen hjelp fra myndighetene. Mange av gründerne var nødt til å pantsette både hus og hjem for å sikre risikovillig kapital, og dessverre måtte også mange kaste inn håndkleet, for så å gå konkurs. Med andre ord: Mange av de som driver havbruk i dag har en lang historie bak seg med mye slit og tapsrisiko, tydelig evne til innovasjon og sterk tilknytning til lokalsamfunnet.
Økonomiprofessor, Bård Misund, sa at staten kan håve inn opptil 15 milliarder kroner i ekstra lakseskatt for 2023. Dette skyldes at det ikke gis fradrag for den nedskrevne delen av driftsmidlene, og ikke fradrag for verdien av fisken i merdene. Når vi samtidig vet at eierne i havbruk plasserer over 50 prosent av sine investeringer i andre næringer, og andelen lokale investeringer er svært høy, så skjønner vi alle at forslaget ikke bidrar til å fremme investeringer og mer bearbeiding av laks og ørret. Investeringene vil forbli lagt på is. Dette gir ikke mer verdiskapning, flere arbeidsplasser, mer lys verken i husene, eller mellom husene, ei heller mer penger til kystkommunene.
Fortsatt ikke for seint
Når næringen nå er lønnsom, melder staten seg og vil ha sitt, uten at den var med på det spleiselaget fra begynnelsen av. Da er statsminister Gahr-Støres festtale på NRK-Debatten, tirsdag forrige uke til liten trøst: «Dette er en fantastisk næring. Den kommer fra et veldig vanskelig utgangspunkt for en del tiår siden. Modige folk har utviklet den videre, skapt store verdier for lokalsamfunn, viktig for kysten, vår nest største eksportnæring».
Legg bort de innøvde festtalene: Jonas og Trygve har bevist at de ikke skjønner kompleksiteten i verdikjeden til havbruksnæringen. De har ikke skjønt at bedrifter, store som små, har behov for å bruke penger på teknologi i alle faser av produksjonen – ikke bare i sjøfasen. Det er dette regjeringens lakseskatt setter en effektiv stopper for. Men det er fortsatt ikke for seint å lytte eller gjøre fornuftige endringer.
Hvilke alternativer har vi?
La meg aller først få lov til å skryte av Høyres landsmøte. De fattet et gledelig vedtak ved å være tydelig mot regjeringens forslag til grunnrenteskatt. Videre var de tydelige på at de ønsket seg en annen modell – en modell i tråd med den næringen hadde spilt inn.
Vi i næringen har derfor store forventninger til at Erna Solberg (om hun skulle vinne valget i 2025) sørger for å reversere regjeringens ekstraskatt, og at Høyre innfører en modell i tråd med næringens forslag. Dette kan tidligst skje ved at en ny regjering legger dette frem i tilleggsproposisjonen, høsten 2025, for statsbudsjettet i 2026. Dette har jeg ingen tro på vil skje, derfor vil nok den første realistiske muligheten for endring være i 2027.
Det store spørsmålet blir: Hva er mulig å få til de fire årene mens vi venter?
- Redusert skattesatsen ytterligere? (Fra 35–30 eller 25 pst.)
- Innføre fradrag for hele verdikjeden, samt også for fradrag for den nedskrevne delen av driftsmidlene og ikke fradrag for verdien av fisken i merdene.
- En sjablongregel som sikrer en verdsetting av oppdrettstillatelser for privateide aktører som skaper større likebehandling mellom børsnoterte selskaper og privateide selskaper.
Dette for å nevne noe.
To alternativer
Etter mitt skjønn har vi to alternativer: Det første er at regjeringen setter seg ned og forhandler med SV. Det vil nok kanskje være det dårligste alternativet. Vi vet at de har tatt til ordet for en skattesats på 48 pst, og et lavere bunnfradrag. Resultatet kan fort bli tilbake til start med en sats på 40 pst.
Det andre alternativet er at Høyre, og de øvrige borgerlige partiene, tar ansvar og setter seg ned med regjeringen for å finne et bredt forlik i Stortinget. Det er liten tvil om at en skattesats på 30 pst. fremfor 40 pst., og en fradragsordning for hele verdikjeden, hadde vært å foretrekke i en mellomfase. Dette ville kunne få satt i gang noen av investeringene, og derigjennom berget noe av arbeidsplassene og verdiskapningen som vil gå tapt.
En slik løsning ville naturlig nok ikke fritatt Høyre og potensielle regjeringssamarbeidspartnere for å reversere dette i tråd med Landsmøtevedtaket etter en eventuell valgseier i 2025. Men en slik løsning ville også kunne bli møtt med forståelse og sympati fra næringen.
Vi går utvilsomt en spennende vår i møte frem til stortinget har behandlet saken ferdig og fattet sitt vedtak.
