Jeg besøkte ungdommene i inngangspartiet noen timer før politiet hentet dem.
Hvorfor hadde ungdommene valgt å okkupere inngangspartiet til Olje- og energidepartementet i første omgang? De uttrykte selv at «Når Norge bryter loven, så bryter vi loven». Saken som har ført til at ungdommene tok til aksjoner, handler om menneskerettighetene og en enstemmig dom i Høyesterett.
Tålegrensa er overskredet
Fosen-dommen handler om at Høyesterett har funnet at artikkel 27 i konvensjonen om politiske og sivile rettigheter er brutt. Siden denne konvensjonen bygger på menneskerettserklæringen fra 1972, så er det en del av menneskerettslovgivningen.
Denne konvensjonen handler om alles menneskerettigheter, og ikke urfolksrettigheter særskilt. Det er ikke ILO-konvensjonen som har kommet til anvendelse, men den samme konvensjonen som beskytter vår alles ytringsfrihet og valgfrihet.
Saken handler mer bestemt om ett av Nord Europas største vindindustrianlegg som er etablert i Fovsen-Njaarke reinbeitedistrikt i Trøndelag. Det er et reinbeitedistrikt som er hardt utsatt for arealinngrep til det punkt at tålegrensa i art. 27 er overskredet slik at det er konstatert at kulturutøvelsen for de sørsamiske reineierne hindres til det punkt at de ikke kan videreføre sin reindrift.
En vrangforestilling
Vinterbeitet er en av de særlig kritiske faktorene for reindrifta. Man trenger ikke å være reineier for å skjønne at reinen trenger mat i den hardeste årstiden, som er vinteren. Og nå har vindindustrianleggene på Storheia og Roan ødelagt 40 % av vinterbeite for reindrifta med de 151 enorme vindturbinene og det enorme vindindustrianlegget med mange mil med asfalterte veier og store industribygninger.
Mange tror tydeligvis at reinen kan være i industrianlegget. De har åpenbart ikke besøkt et anlegg av denne dimensjonen. Det har jeg gjort. Lyden fra turbinene er evigvarende, intense og representerer en form for støy som påvirker dyrene i stor grad. I anlegget kan ikke mennesker uten videre oppholde seg vinterstid. Grunnen er livsfarlige iskast, altså enorme isklumper som kastes av turbinene.
Dyr som trekker til anlegget og sine tidligere avgjørende beiteområder, blir desorienterte og på sett og vis fanges de inne i industrianlegget uten evne til å manøvrere seg ut av det. Årsaken er lyden og ikke minst at dyrene ser den evinnelige driften i turbinene over alt. Det er rett og slett en alvorlig vrangforestilling, at dyr kan beite i industrianlegget – og det er også farlig for reineierne å gjete sine dyr der.
Forhåndstiltredelse
Anlegget som kostet 6 milliarder kroner og som norske myndigheter subsidierte kraftig på forhånd, ble bygget på forhåndstiltredelse. Det betyr at selv om tillatelsen, eller konsesjonen, var rettslig påklaget – så valgte noen i et eller annet styremøte å ta den avsindige risikoen på å bygge anlegget til den enorme summen.
De må ha tenkt at de kunne få tillatelsen godkjent uansett rettsstilling for reineierne. De må ha tenkt at det er bedre å få tilgivelse enn å vente på tillatelsen. Det er uansett et faktum at de med åpne øyne tok den styrebeslutningen om å sette opp det enorme anlegget til alle de milliardene.
Det var kanskje fordi at anlegget på Roan er eid av kommuner og fylker i området og anlegget på Storheia er eid av staten gjennom statsselskapet Statkraft som gjør at de tenker sånn omkring en økonomisk risiko de aller fleste andre mennesker ville tenkt seg flere ganger om før de tok.
Man kan sammenlikne det med å bygge et veldig dyrt hus på en tomt du vet at du ikke eier, men som er til rettslig prøving der det er andre som har rettigheter på denne tomta. Jeg vet at jeg ikke ville gjort noe sånt, men de her menneskene i dette styrerommet valgte iallfall det.
Grønn kolonisering
Så til den tillatelsen som er ulovlig og som ble gitt i 2013. I Høyesterett tegnet staten selv seg som partshjelper for vindindustriaktørene. Den samme stat som ga den ulovlige konsesjonen til vindindustrianlegget og den samme staten som er så tungt inne på eiersiden. Det hjalp ikke, og for 520 dager siden falt den enstemmige dommen i Høyesterett, som ikke har fått konsekvenser til denne dagen. Det foregår altså statlig og kommunalt eid industriaktivitet uten lovlig tillatelse og uten privatrettslig adgang til området på Fosen.
Dette er bakgrunnen for ungdommenes aksjoner. De demonstrerer for at menneskerettsbruddet skal opphøre, og for at skadene som staten har påført reineierne på Fovsen-Njaarke skal repareres. Det er det som skal skje i en rettsstat, og det er det som ikke har skjedd til denne dag.
Det grønne skiftet kan ikke ta form som grønn kolonisering, og det kan ikke legges opp til et grønt skifte der det forutsettes at menneskerettigheter skal brytes. Det betyr at staten må hindre at dette skjer, og det innebærer helt andre og mye bedre prosesser angående menneskerettighetene og urfolksrettigheter for spørsmål knyttet til det grønne skiftet.
Samme problemstilling på havet
Disse spørsmålene kommer til våre havområder også. For utbygging av havvind er neste steget etter at man allerede har gitt tillatelser til rundt 90 vindindustrianlegg på land. Og siden vindindustri på land har så store konsekvenser og er så kontroversielt, ikke bare for samene – men også for de lokalsamfunn der den uerstattelige naturen skal bygges ned for dette formålet. Debattene om havvind tiltakende er også reell fordi slike konsesjoner allerede har vært ute på høring og fremheves av sentrale politikere.
Det betyr at det å beskytte våre fiskeressurser som vi som fiskerinasjon og også de samiske lokalsamfunnene er så avhengige av, blir tema for også oss på Sametinget. Jeg vil understreke at vi på Sametinget kjemper for noe, ikke bare mot noe. Vi kjemper for en fortsatt fremtid der vi kan leve av, med og for fornybare ressurser som vi alle har bygget våre liv og bosetning for.
Det er helt sikkert at det som er bra for samene, er bra for naturen og vårt biologiske mangfold og til syvende og sist for fremtidens generasjoner.
En enorm fallitterklæring
Industriell aktivitet bygget på enorme arealinngrep, store fotavtrykk på naturen, forurensing og ikke-fornybare ressurser, har nemlig en enorm nedside. Den nedsiden er at det er snakk om ressursutnytting som uunngåelig tar slutt fordi ressursene ikke fornyer seg selv, ressursutnytting som skaper nye problemer og som medfører en rekke andre følgeskader. Vindturbinene har for eksempel ikke evig levetid, de må byttes ut med jevne mellomrom og ressursene til dette må hentes ett sted.
Det er dette som er den negative bunnlinja og så lenge vi risikerer de evige og fornybare ressursene og ressursutnyttelse, vil regnskapet alltid gå i en enorm negativ balanse – og fremtidens generasjoner må betale for denne negative balansen.
At våre ungdommer er klar for kamp for menneskerettighetene og retten til en fremtid er et tegn på alvoret i denne situasjonen, jeg vil gå så langt som å konstatere at det er nødvendig og riktig når politikken spiller grov falitt. At det foregår ett menneskerettsbrudd i Norge som de ansvarlige politikerne ikke setter stopper for er en enorm fallitterklæring og en betydelig trussel for vår rettsstat og til syvende og sist for oss som borgere.
