I det nye året har debatten rundt Fiskeridirektoratet stått i fokus, saken har kulminert gjennom et innlegg fra Kystfiskarlagets leder Tom Vegar Kiil og svar på dette i en kronikk i Fiskeribladet fra fiskeridirektør Frank Bakke Jensen.
Her retter fiskeridirektøren blant annet kritikk mot Kiil for at han avslutter med setningen: En løgn blir ikke en sannhet uansett hvor ofte den blir repetert:
Dette er ikke Kiil sine ord men ett sitat av mitt Facebook-innlegg. Denne setningen er rettet mot det mantraet vi blir møtt med når det gjelder rapportering i den mindre kystflåten: Den eneste måten å få kontroll på ressursuttaket.
Løgn
Dette er løgn, men når direktoratet har bestemt seg, er ingen ting annet relevant.
Debatten som nå går for fullt, har vi sett komme over tid. Jeg har selv i et tidligere leserinnlegg etterlyst dialog og også sett med bekymring på retningen dette hadde.
Dette ble gjort i en tone og et språkbruk selv sarte sjeler hadde tålt, men som forventet ble det resultatløst. Fiskeridirektoratet har fortsatt å prate til fiskerne, ikke med dem.
Når det gjelder Fiskeridirektørens svar til Kiil, kan jeg ikke annet enn å sitere Morten Refsaas; at det er oss fiskere du avfeier nok en gang:
Når Fiskeridirektoratets beskrivelse av egen virksomhet er «å fremja lønsam og verdiskapande næringsaktivitet gjennom bærekraftig og brukarretta forvaltning av marine ressursar marint miljø» spør jeg hvor mange fiskere kjenner seg igjen i dette?
Klagerett?
Det er mange ting man kunne kommentert i fiskeridirektørens svar til Kiil, som blant annet denne som går på muligheter for å klage på avgjørelser: «man kan ta saken til retten med de kostnader og eventuelle ubehag dette måtte medføre.»
Når man så vet at Fiskeridirektoratet ikke nøler med å gå rettens vei med saker der det allerede eksisterer rettskraftig dom i fiskerens favør i identisk sak, kan vel denne kommentaren oppfattes som en dårlig skjult trussel.
Alice Roseth Helleberg har skrevet et velformulert og etter mitt syn fornuftig svar til fiskeridirektøren, hun skriver blant annet: «ser man på hva fiskerne forteller om, også hvilket tilsvar man får i en kronikk som dette, så er det skremmende mange likheter til det jenter har opplevd og som kom frem for bare ett år siden.»
Etter at Susanne Mortensen sto fram med sin historie, har fokuset på trakassering i næringa blitt løftet. Det jobbes nå aktivt på alle nivå for ett bedre arbeidsmiljø hvor alle kan føle seg trygge.
Jeg sier ikke at næringa er friskmeldt, men det er startet en prosess, dette var kun mulig fordi man erkjente at alt ikke var som det skulle være.
Holdningsendring på arbeidsplassen
Man kan ikke løse ett problem før man erkjenner at man har ett.
Fiskeri og havminister Bjørnar Skjæran gjorde dette til sin hjertesak og startet ett arbeid med holdningsendring på arbeidsplassen.
Og vi som høvedsmenn, kolleger og tillitsvalgte fikk ett ansvar å sørge for at dette ble gjort.
Så for å sitere Bjørnar Skjæran: Skikkelige mannfolk vet hvordan de skal oppføre seg mot kvinnfolk. De står opp mot trakassering.
Men med tanke på tida vi lever i, burde det ikke istedenfor være: Skikkelige folk vet hvordan de skal oppføre seg mot andre folk?
Så hvor er nå vår øverste sjef for fiskeri, nå når det kommer så klare signaler på at noe er galt i næringa? Når så mange på sjø og land uttrykker misnøye? Når så mange retter pekefingeren på de samme tingene?
Arroganse
Både menn og kvinner på sjø og landsiden i næringa blir møtt med en vegg av arroganse, ovenfra og ned holdninger og hersketeknikker.
Hvor er da han som gjorde trakassering til sin hjertesak, han som mente at alle måtte bli hørt?
Hva høres nå fra landets Fiskeri- og havminister?
Taushet.....øredøvende taushet.
