Jeg har akkurat deltatt på et forhandlingsmøte i Montreal, Canada, for Naturavtalen. Det er motsvarende av Klimaavtalen. Et stort møte faktisk. 18.000 deltakere var der sammen med verdens ledere for å bli enige om hva vi i fellesskap skal gjøre for å løse noen veldig store utfordringer vi har i samfunnet.
«Alt» går til helvete
Havforsuring. Høyere havtemperaturer. Arter som endrer vandringsmønster. Plastforurensing. Utrydding av mange arter. Ulovlig fiske. Invaderende arter – som pukkellaksen. Mye av dette er ting vi er kjent med, og som ofte er vanskelig å vite hva vi kan gjøre noe med. Noe av det jeg satt igjen med etter møtet var også at «alt» går til helvete. Og fort. Derfor må vi slutte å ødelegge naturen – blant annet ved å verne 30 % av havet og av landarealene.
Utfordringen er vel kanskje at de fleste av oss ikke bryr oss om «alt». Vi bryr oss om det som direkte påvirker oss – og helst noe vi kan gjøre noe med. «Alt» blir litt stort og uklart. Og er det slik at vi nå bare skal slutte å fiske? Vi verner tross alt bare 2 % av havet i dag – og det er allerede til tider trangt om plassen, og utfordrende å sameksistere på de områdene som er tilgjengelige. Og det er før det kommer flere tusen nye vindmøller og mineralutvinning på havbunnen.
Under klimamøtet i Sharm El Sheikh, Egypt, i november i år annonserte statsminister Jonas Gahr Støre a Norge vil kutte 55 % kutt i utslipp innen 2030. Samtidig øker verdens befolkning og de behøver mat – og mye av denne maten bør helst komme fra havet sies det.
Deadline for globalt bærekraftsmål
Men selv om 80 % av alt liv på jord er i havet, er det likevel stor usikkerhet om hvor mange arter som finnes, hvor de er, eller hva de kan brukes til (eller om de burde brukes til noe i det hele tatt).
Samtidig både kom og gikk deadlinen for å nå det globale bærekraftsmål 14.4 fra FN om å gjøre slutt på ulovlig, urapportert og uregulert fiske allerede i 2020. Og nettopp overfiske er en av de fem sterke driverne av tap av naturmangfold som har bidratt til en ny masseutryddelse – ikke bare til havs naturligvis.
Det pågår en masseutryddelse av arter til lands også – mest drevet av endret arealbruk. Veier. Byer. Landbruk. Hyttefelt. Alt du ser rundt deg egentlig. Utryddelsen blir også verre av at vi ikke vet hvor mange arter vi mister, hvor de er (eller var) eller hva konsekvensene engang er av at vi mister dem. Verken for oss, eller for livet i havet. Det er blant grunnlaget for Naturavtalen som ble diskutert i Montreal nå i desember.
Utfordring i dagens fiskerier
Men den sterke befolkningsveksten og det økte behovet for mat fra havet har også med seg en middelklasse som i økende grad ønsker å vite at maten de spiser er bærekraftig, og at den ikke har bidratt til mer tap av natur eller utrydding av arter. De ønsker verifiserbar dokumentasjon på at reguleringer har blitt etterlevd og at ressursene har blitt fangstet på optimalt vis.
Dette er en utfordring i dagens fiskerier. For selv om rapporteringsløsningene i all hovedsak er elektroniske, registreres opplysningene som oftest manuelt i systemene uten at det stilles krav om dokumentasjon. Vi kan også få redusert datakvalitet ved ubevisst (og bevisst) feilrapportering. Dette er i tillegg mye jobb for fiskerne. Noe som kan gjøres enklere ved automatisk fangstrapportering.
Det vi behøver er digitale løsninger som bidrar til et automatisert dokumentasjonssystem, der verifiserte data gjøres tilgjengelig for relevante aktører, enten gjennom åpne data, lovregulerte eller samtykkebaserte løsninger. Vi må også ha en infrastruktur som legger til rette for at man kan hente og dele informasjonen automatisk. SINTEF leder et stort EU prosjekt på over 50 millioner kroner hvor nettopp slike løsninger skal utvikles.
Prosjektet heter EVERYFISH, og de neste fire årene vil vi – sammen med partnere fra hele Europa – utvikle teknologi som bruker blant annet kunstig intelligens og maskinsyn for å automatisk analysere fangstsammensetningen fra hver fiskeinnsats og fastslå art og størrelse (lengde og vekt).
Krav fra forbrukerne
Og nettopp dette er første steget for å kunne bidra til å minske naturtapet rundt fiske. For i dag har vi ikke nok kunnskap om hva som faktisk hentes ut, kastes, eller mistes – og da kan vi heller ikke beskytte det. Om vi ikke vet hva som engang er der ute, vet vi heller ikke hva vi eventuelt kan hente ut mer av. Teknologiene og innovasjonene som skal utvikles i EVERYFISH vil bidra til løsninger som kan hjelpe kontrollmyndigheter, næring og samfunn få tilgang til verifiserbar data.
Men det vil også bidra til bedre tidsbruk for fiskerne om bord i båten og mer tillit til at rapporterte data kan stoles på. Krav fra forbrukerne om bærekraft vil kunne etterleves. Og vi kan bidra til mer kunnskap som kan hjelpe oss gjennom naturkrisen.
Men vi kan ikke gjøre denne jobben uten at løsningene fungerer for næringen også – så en stor del av vår jobb blir å kommunisere med dere om hvordan dette skal implementeres. Slik at vi sammen kan jobbe for å stoppe naturtapet – i alle fall fra havet!
