Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens holdning.

Problemet med fangstmetodene i sjø, er at de kan gi stor bifangst av atlantisk laks, sjøørret og sjørøye. Utsortering av disse artene finnes det ikke noen god løsning på, bortsett fra i tradisjonelle laksenøter.

Pål Mugaas, kommunikasjonsansvarlig Norske Lakseelver Foto: Silje Kristin Asbjornsen

Sjølaksefiskerne, som bruker nøter, har imidlertid allerede lov til å fiske etter pukkellaks, og fangsttiden reguleres av Klima- og miljødirektoratet. Det er altså ikke disse som nå skal få lov å fiske etter pukkellaks, men heller de større båtene som skal slippes løs.

Setter elvefiske i spill

Om man opprettholder pukkellaksen for å tekkes noen få yrkesfisker, vil man annethvert år miste store deler av inntektene fra sportsfiske etter atlantisk laks i Finnmark. Sportsfiske etter atlantisk laks i hele Norge omsetter for om lag 1,3 milliarder årlig, og de mange lakseelvene i Finnmark utgjør en stor del av dette.

Alta alene har en årlig omsetning på 20 millioner og har opptil 100 ansatte i sesongen. Om pukkellaksen får fotfeste og sprer seg, settes alt dette i spill.

Hva er så potensiell verdi av pukkellaksen? Fanger man en million fisk på halvannen kilo, kan man vel regne med at et fåtall fiskere deler på brutto 60 -70 millioner.

1,3 milliarder på et bærekraftig fiske etter atlantisk laks hvert år, eller 60–70 millioner på et ikke-bærekraftig fiske etter pukkellaks annethvert år? Ikke lett å velge her. Spesielt ikke når Norge har underskrevet internasjonale avtaler som pålegger oss å ta vare på den atlantiske villaksen.

En fremmedart

Pukkellaks er en fremmed, innført art, som ikke er i slekt med den atlantiske laksen. Det er russerne som har sluppet den ut i nord, og det har vist seg at den er svært levedyktig. Det er som da engelskmennene innførte kaniner til Australia. Lokal flora og fauna ble overrumplet av en ny art, som spredde seg som ild i tørt gress. Den økologiske katastrofen var et faktum.

Sommeren 2023 forventes det millioner av pukkellaks inn til norskekysten, primært i Troms og Finnmark. Hvordan vi skal bekjempe denne arten, er helt klart en utfordring som kommer til å kreve en stor innsats. Kommersielt fiske, som fiskeriministeren snakket varmt om, er likevel både et økonomisk og biologisk feilspor.

Hvor ligger egentlig ansvaret?

Ansvaret ligger hos Klima- og miljøminister Espen Barth Eide. Barth Eide har fått 23,5 millioner over statsbudsjettet til å bekjempe pukkellaksen. Det er langt fra nok, noe både hans eget fagdirektorat, FeFo, Norges Jeger- og fiskerforbund og Norske Lakseelver har påpekt.

Det foreligger en bekjempelsesplan som går ut på å ta fisken så tett inn til elvemunningene som mulig. Det skal brukes feller, og i de stor elvene som Tana, Alta, Reisa og Målselv, jobbes det med en kombinasjon av ledeinnretninger og feller.

Både bekjempe og utnytte

Skjæran er i andre sammenhenger rask med å påpeke at villaksen er Barth Eides ansvar, han selv har bare ansvar for oppdrettslaksen. At måten den selvsamme oppdrettslaksen produseres på, er den største trusselen mot villaksen, ser han vanligvis bort fra.

Hadde han bekymret seg for villaksen, er det nærliggende å tenke at han heller burde pålagt oppdretterne å bytte til lukka oppdrettsmerder. Da hadde villaks-ungene unngått å bli drept av skyer av lakselus. Men, isteden kaster han seg over pukkellaksen, som noen har fått ham til å tro er en verdifull ressurs. Han skal både bekjempe og utnytte.

Kunne ikke vente

Miljødirektoratet har bedt om en kunnskapsvurdering av hvordan pukkellaksen kan fanges i sjøen uten at man beskatter atlantisk laks. Den skal leveres før nyttår. Fiskeriministeren kunne imidlertid ikke vente, og talte blant annet varmt om pukkellaksen som sjømat i en sulten verden. Til Skjærans opplysning vil én million pukkellaks utgjøre den samme antall kilo fisk som én og en halv oppdrettsmerd med laks. Det finnes om lag 2500 slike merder i norske fjorder, så den begrensa fangsten av pukkellaks utgjør nok ikke den helt store forskjellen.

Hva er problemet med et kommersielt fiske?

Erfaringer fra kongekrabbe

Da kongekrabbe, en annen invaderende art, dukket opp, ble det raskt innført kvoter, slik at ikke fiskerne skulle utrydde den, men sørge for at den fortsatte å formere seg og kunne bringe inntekter til de heldige fiskerne. At krabbearten utgjør en økologisk katastrofe for store deler av norskekysten, ble det sett bort fra.

For å forsvare en investering i et kommersielt fiske på en art, fordrer det at man har en langsiktig strategi for å bevare arten som en høstbar ressurs. Skal man ha en høstbar ressurs som kommer til kysten hver 24. måned (pukkellaks), kan man ikke dra opp all fisken som kommer inn til kysten, men må akseptere at den får etablere seg og gyte i elvene, slik at det kommer nok fisk tilbake to år senere.

Dette er det stikk motsatte av en bekjempelsesstrategi. I det øyeblikket man aksepterer at noen skal ha dette som en inntekt, blir det økonomiske hensyn å ta. Erfaringen fra kongekrabben, viser at disse lett trumfer de biologiske, med påfølgende økologiske katastrofer som resultat.