Dette er en leder. Den gir uttrykk for avisens syn. Sjefredaktør har ansvar for lederens innhold.

Det er bare er sju år igjen til Norge skal ha kuttet 55 prosent av klimagassutslippene. Hvordan norsk fiskerinæring kan bidra for å nå disse målene, er et stadig tilbakevendende tema.

Å bruke hydrogen, ammoniakk, metanol og batteri som drivstoff prøves ut for å bidra til at flåten får redusert utslipp, men i år har verdens energikrise vært en stor utfordring i arbeidet med nye energiformer. Det har ført til at nye fartøy, designet for å gå på naturgass, har gått tilbake til diesel. Som også har blitt mye dyrere som følge av krigen. Dette omtalte Fiskeribladet mye i vinter, da den norske sjarkflåten, og særlig reketrålerne, erfarte at drivstoffutgiftene oversteg inntektene. Det skyldes at flåten også betaler CO₂-avgift.

Hensikten med CO₂-avgift er å få folk til å ta i bruk alternativer til fossilt drivstoff. Prinsippet om at forurenser skal betale, er et godt prinsipp. Men det byr også på utfordringer når det ikke finnes gode nok alternativer. For å hjelpe flåten til å investere i ny teknologi, bidrar det statlig finansierte Enova med støtteordninger. Tanken er at teknologiutviklingen går raskere om man bruker både pisk og gulrot.

Dagens alternative energiformer er langt fra fullmodne, spesielt ikke for fiskeflåten som er avhengige av aktive redskap. Derfor må det tenkes nytt, og det må tenkes i andre baner. Enklere og billigere tiltak, som å utnytte varme fra motorene om bord bedre, skifte til mer moderne propeller og bygge energiøkonomiske båter, monner noe og er allerede i gang. Men på lang sikt er målet å fase ut fossilt drivstoff.

Nylig ble et nytt klimatoppmøte avsluttet uten at verdens ledere ser ut til å ha tatt nok innover seg at fossile brensler må fases ut. I slutterklæringen er de nesten 200 landene enige om å fase ut kull. Noe de også har være enige om på tidligere klimatoppmøter. Sluttdokumentet fra i år nevner ikke at olje og gass må fases ut.

Dette gjør at kritikerne til slutterklæringen mener verdens ledere ikke tar nok på alvor hvilken alvorlig situasjon vi står overfor. Det er ikke vanskelig å være enig i den kritikken.

Med en pandemi bak oss og en pågående krig i Europa mangler det ikke på utfordringer politikerne må ta tak i. Likevel er det på sin plass å minne om at kun en liten andel av verdens rikeste land står for nær 50 prosent av verdens CO₂-utslipp. Samtidig står halvparten av de fattigste landene i verden for 12 prosent av utslippene totalt. Det er åpenbart at vi, verdens rikeste, må gjøre en innsats for å få ned utslippene, og særlig Norge, som tjener godt på høye gasspriser om dagen.

Les også