Legg åpning for å lete etter havbunnsmineraler på is

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Norges og verdens ledende havforskere sjeldent har vært tydeligere i sin sak. Vi har altfor lite kunnskap om dyphavet og må stanse åpningen øyeblikkelig. Vår statsminister er med andre ord på dypt vann.

Dyphavet er vår siste urørte villmark. Et område som likner få andre og som nesten er helt uutforsket og ukjent for vitenskapen. For et par tiår siden trodde man at dyphavet var en ørken, men det har blitt ettertrykkelig motbevist.

Alt henger sammen

Dyphavet er nemlig hjem til en enorm mengde dyr i alle former og fasonger, med pulserende lys og et samspill som vi bare så vidt har begynt å ane omfanget av. Mange av de artene som finnes her, finnes mest sannsynlig ikke noen andre steder på planeten vår.

Naturen i dyphavet er med andre ord unik og den er nok grunnleggende for mange av de viktige økosystemtjenestene både vi på landjorda og livet i havet ellers trenger. Alt henger nemlig sammen med alt, og dyphavet rommer noen av de store og viktige puslebrikkene i det puslespillet som heter «livet» her på Jorden.

I tillegg til et mylder av merkelige skapninger og unike leveområder, finnes det mineraler i dyphavet. Akkurat hvor mye, vites ikke, men det er disse mineralene som har satt i gang diskusjonen om Norge skal åpne opp for gruvedrift på havbunnen eller ikke.

Et av hovedargumentene er at vi trenger mineralene fra dyphavet til det grønne skiftet, med andre ord til solcellepaneler og vindmøller som skal bidra til å stanse klimakrisen. Dessverre er det sånn at en eventuell gruvedrift i dyphavet kommer for sent for å kunne bidra til det grønne skiftet. Klimakrisen trengs nemlig å stanses nå. I tillegg er dyphavet verdens største karbonlager, og dermed også viktig for å regulere klima.

Store «partikkelskyer»

Gruvedrift på havbunnen har et stort potensial til å være svært ødeleggende for livet i havet, inkludert fiskebestandene våre. Støy fra en dyphavsgruve er estimert i gjennomsnitt å strekke seg over 500 kilometer. Det er like langt som fra Oslo til Trondheim. I tillegg har store «partikkelskyer» med forurenset vann potensial til å strekke seg flere hundre kilometer fra gruvepunktet.

Partikler kan også feste seg på for eksempel fiskeegg og endre deres oppdriftsegenskaper, noe som igjen kan påvirke fiskebestandene negativt over tid. I tillegg er området regjeringen nå ønsker å åpne for gruvedrift på havbunnen på størrelse med Storbritannia, og strekker seg helt opp til Svalbard, til sårbare Arktiske økosystemer.

Det er derfor en samlet miljøbevegelse, samt Fiskebåt og Norges Fiskarlag, står skulder ved skulder i saken og reagerer sterkt på regjeringens forslag om åpning.

Den norske regjeringen argumenterer for at man kan åpne for leteaktivitet uten at dette vil ha en stor påvirkning på miljøet. Dette er stikk i strid med hva Havforskningsinstituttet, Miljødirektoratet og Universitetet i Bergen sier.

Klimakrise og naturkrise

Det er også viktig å vite at åpningsbeslutning som skal tas til våren neste år, handler om å både åpne for leting og for utvinning, selv om Olje- og energidepartementet bare i første omgang tenker å gi ut letelisenser. Dermed er det svært viktig at åpningsbeslutningen er basert på et godt kunnskapsgrunnlag – og det kunnskapsgrunnlaget som finnes i dag har dessverre flere hull enn en sveitserost.

Dessuten står verden i en massiv naturkrise – en krise som har ført til at vi har i gjennomsnitt redusert verdens dyrebestander med 69 prosent bare siden 1970 og frem til i dag. Klimakrisen og naturkrisen er to sider av samme sak, og de må løses parallelt med hverandre. Derfor er det en særdeles dum idé å starte opp gruvedrift i dyphavet.

Gruvedrift på havbunnen vil i tillegg til å kunne forverre naturkrisen for planeten vår, også forverre klimakrisen. Verdifulle og kloke hoder blant ingeniører og forskere burde heller brukes til å skape sirkulær økonomi for mineraler, utvikle nye løsninger for det grønne skiftet og gjøre gruvedriften på land mer miljømessig forsvarlig.

Lytt til ekspertene

Et stort spørsmål i denne debatten er hvorfor Norge ikke lytter til sine egne haveksperter her hjemme, samt ekspertene i sitt eget internasjonale havpanel? Sjeldent har vitenskapsfolk vært så tydelige i politiske spørsmål som nå. Ekspertgruppa i havpanelet sier at gruvedrift på havbunnen, ut fra dagens kunnskapsnivå, bryter med selve definisjonen av en bærekraftig havøkonomi og kan være i strid med FNs bærekraftsmål.

Flere og flere nasjoner har innsett dette, og senest denne uken tok Frankrike til orde for et globalt forbud i internasjonalt farvann. Tyskland og Spania sa samtidig at vi trenger en ekstrem forsiktighet i spørsmålet. I tillegg har en rekke selskaper som Google, Samsung, Volvo og BMW tatt til orde for å legge tanken om gruvedrift på havbunnen på is – nettopp fordi verden ikke har nok kunnskap om dyphavet.

Disse selskapene er nemlig ikke villige til å forsterke både klimakrisen og naturkrisen ved å starte opp en næring der nede i dypet uten tilstrekkelig kunnskap.

Legg planene på is

Jonas Gahr Støre har nok informasjon til å ta en riktig beslutning, og jeg vet at han virker oppriktig når han sier at han bryr seg om livet i havet. Det så jeg med mine egne øyne da han inviterte oss i WWF til dykketur i Oslofjorden for å la oss vise han personlig hvor ille det står til med naturen under vann.

Derfor trenger vi å minne statsministeren og hans olje- og energiminister Terje Aasland på at det eneste rette er å legge dagens åpningsprosess for havbunnsmineraler på is, frem til våre dyktige havforskere har kartlagt mye mer av den unike og livgivende naturen i dyphavet. Alt annet vil være å styre den norske havforvaltningsskuta inn i et farlig farvann – der kunnskap ikke lenger er kartet og kompasset for hvordan vi skal ta vare på havområdene våre.

Det kan ikke en som leder havpanelet være bekjent av – og det kan ikke Norge som havnasjon tillate seg.

Støre og hans regjering er på dypt vann når de har satt i gang en åpningsprosess for gruvedrift på havbunnen. Men det er ikke for sent å snu. Regjeringen må lytte til de som sitter med kunnskapen om dyphavet – den lille som finnes.

Norge må si nei til havbunnsmineraler og ja til å heller styrke arbeidet med å få på plass en ekte sirkulær økonomi for de mineralene vi både har i dag og de vi skal ha inn i fremtiden. Naturen i havet er oksygenmasken vår – uten den blir vi som fisken som ligger i båten og geiper etter luft.

Vi krever at Norge tar beslutninger basert på kunnskap, og ikke risikerer både fiskeriene våre og dyrebar natur for et kunnskapsløst kappløp til havets bunn.