Den 20. oktober kom rapporten «Forskning og utvikling for realisering av havbruk til havs – innspill til strategiske prioriteringer mot 2040.» Bak rapporten står elleve solide kunnskapsinstitusjoner og én industriell aktør. Blant annet NTNU Samfunnsforskning, NTNU, Havforskningsinstituttet, BI, UiS, Utror, Nord Universitet, SINTEF, UiO, UiT, Veterinærinstituttet og sist, men ikke minst, SalmarAkerOcean.
I en tid hvor grønn sirkulærøkonomi og biosikkerhet står på agendaen for norsk akvakultur, er denne rapporten forstemmende lesing. Hvis man først skal ut på havet, bør vel landets klokeste hoder ta et funksjonelt utgangspunkt, framfor å la SalmarAkerOceans 70-tallsløsninger sette premissene?
Feil utgangspunkt
I rapporten løftes det fram diverse FoU-oppgaver. Felles for oppgavene som skisseres i kapittel 2.6 Ytre miljø, er at de har feil utgangspunkt – nemlig å plassere fisk i åpne merder med fri gjennomstrømming av fôr, fekalier, alger, parasitter og patogener, og med stor grad av fare for rømming. Dette er den samme teknologien som effektivt har stoppet veksten i lakseoppdrett langs store deler av norskekysten, og som sørger for at opp mot halvparten av villaksen i enkelte fjorder dør på sin vandring mot havet.
Trafikklyssystemet som regulerer oppdrettsveksten i våre 13 produksjonsområder, baserer seg kun på hvor stor andel av villakssmolten fra elvene i produksjonsområdet som drepes av lakselus fra oppdrettslaksen. Sykdommer, rømming med påfølgende genetisk utvanning av villaksstammene, og partikkelutslipp er ikke en del av vurderingen.
Trass i at det bare er denne ene påvirkningsfaktoren, lyser det i dag rødt i to av de kystnære produksjonsområdene og gult i ytterligere tre. I de røde må produksjonen tas ned 6% og i de gule er det frys. Det er verdt å merke seg at i de røde områdene dør mer enn 30% av villaksen på grunn av lusa. I de gule er det «bare» mellom 10 og 30%.
Den eneste grunnen til denne dødeligheten, er produksjon av oppdrettslaks i åpne merder – i realiteten en diger nettingpose med fisk som står i sjøen. Om SalmarAkerOcean får det som de vil, skal altså disse nettingposene ut på havet.
Hyllevare i 35 år
I Havbruk til havs skisserer institusjonene følgende framtidige oppgaver: Frembringe ny metodikk for å spore og/eller oppdage rømt fisk fra anlegg og videre undersøke konsekvensene av slike hendelser.
Sporingsteknologi har vært hyllevare i 35 år. CWT (Coded Wire Tag) er et lite metallmerke som skytes inn i snuten på fisken samtidig med vaksineringen, i kombinasjon med klipping av fettfinne for visuelt lett å gjenkjenne en oppdrettsfisk. Dette kunne vært implementert i den kystnære oppdrettsindustrien om det hadde vært en reell vilje til å spore rømt fisk.
Konsekvensene av rømming er det heller ikke mangel på kunnskap om. Genetisk innblanding fra rømt oppdrettslaks har negative konsekvenser for villaksstammene og to tredjedeler av bestandene er allerede påvirket.
SalMar har allerede hatt to rømminger fra prototypen på en havmerd som de nå ønsker at forskerne skal utrede konsekvensene av. Og Sognefjorden er i disse dager fylt til randen med 35 tusen oppdrettslaks som stakk av fra en åpen merd på grunn av en flenge i nota. På havet kan det bli millioner som stikker av om uhellet er ute. Og er det noe vi virkelig vet i Norge, er det at på havet er alltid uhellet ute, før eller senere.
Hvor er det grønne skiftet?
Den neste FoU-oppgaven lyder slik: Utvikle/videreutvikle oseanografiske og økologiske utslippsmodeller som gir høy nok oppløsning og detaljnivå for områdene en planlegger oppdrett til havs. Modellene må også omfatte hvordan spredningen av parasitter, patogener, medisiner, mikroplast og næringsstoffer skjer og oppdateringer fra observasjoner/målinger i rom og tid.
Utgangspunkter er her altså at oppdrett skal fortsette å spre parasitter, patogener, medisiner, mikroplast og næringsstoffer. Samtidig som det begynner å bli stor forståelse blant oppdretterne om at en overgang til lukkede oppdrettsmerder på beskytta lokaliteter i fjordene er framtiden, skal forskerne i Havbruk til havs ta utgangspunkt i en teknologi som ikke er grunnleggende endret siden man startet med oppdrett av laks på 70-tallet.
Hva skjedde med å ta vare på fosfor og slam? Hvor er det grønne skiftet med resirkuleringa av avfall og verdifulle ressurser? Hva med funksjonskrav om nullutslipp av lakselus og rømmingssikkerhet?
Og det er mer. Neste FoU-oppgave man har kommet fram til, lyder: Utvikle nye metoder og teknologi for å modellere, måle, estimere og prediktere forekomster av alger, maneter, patogener og parasitter til havs. I tillegg må det etableres systemer for varsling dersom en oppblomstring eller spredning måles eller predikteres.
Husdyr adskilt fra parasitter
Kanskje det er algekatastrofen i Nordland for et par år siden som gjør at man ønsker å predikere oppblomstringen av alger til havs? Da døde millioner av laks av Crysochromulina leadbatteri. Oppdretterne kunne ikke gjøre noe. Det var nesten umulig å taue merdene vekk fra algene. Vi tror ikke det blir lettere å taue gigantiske, åpne havmerder vekk fra nye oppblomstringer. Lukkede systemer hadde reddet fisken i 2019. Det vil den gjøre framover også.
Løsningen på alt dette er solid biosikkerhet. Hold husdyra adskilt fra parasitter og sykdommer så godt det lar seg gjøre, og om noe skulle skje, så sprer du det i hvert fall ikke videre. Lukkede merdkonsepter er det fortsatt god plass til langs kysten. Da kan vi både ha en vekst i oppdrett og redde det som er igjen av villaks og sjøørret. Det er her det trengs FoU for å realisere mulighetene, og da med en klar miljøinnretning og tydelige funksjonskrav.
