Regjeringens forslag til statsbudsjett, inkludert grunnrentebeskatning for havbruk, er alvorlig og provoserende.
Utbytteskatten økes fra 35,20 til 37,20 prosent og produksjonsavgiften økes fra 40,5 til 56 øre per kg. Det kommer ingen justeringer på verdsettingen av oppdrettstillatelser for de privateide selskapene. Auksjonspris fra 2020 skal fortsatt legges til grunn.
At verdien har falt som en stein den siste uken, ser ingen ut til å bry seg om. Verdifallet for de børsnoterte selskapene tilsvarer om lag 60 mrd. i løpet av noen timer etter at nyheten ble kjent.
Dramatisk
Det er også betydelig usikkerhet rundt forslaget om grunnrenteskatt. Mange elementer må avklares. Departementets har foreslått at man skal legge Nasdaq-prisen til grunn for beregning av inntektsgrunnlaget for grunnrenteskatten. Faktum er at mange markeder ikke er inne i Nasdaq-prisen. Dette gjelder blant annet USA, Japan og øvrige markeder i Asia.
Det at inntektsgrunnlaget skal bestemmes av en normpris, altså en pris som ikke er i nærheten av å gjenspeile den faktiske inntekten i næringen, er i beste fall spesielt. Dette kan fort føre til svært store og alvorlige konsekvenser.
På dette området er det klokt å lytte til Ragnar Nystøl i Kontali Analyse. Han uttalte for noen dager siden: «Forslaget slik det foreligger kan bidra til å endre markedsdynamikken for norsk laks fundamentalt, og dramatisk påvirke verdiskapningen og antall arbeidsplasser i næringen.»
Fastpriskontrakter
Vi må huske at fastpriskontrakter er selve forutsetningen for å bygge merkevare, og å drive videreforedling i Norge. Gjennom dette opprettholdes og skapes nye arbeidsplasser her hjemme.
Denne måten å fastsette inntektsgrunnlaget for grunnrenteskatten på, vil rett og slett gjøre det vanskelig for selskapene å inngå kontrakter for norske volumer. Skal man klare å levere stabile volumer fra Norge til både retail- og prosessindustrien i Europa, er man avhengig av å kunne inngå fastpriskontrakter på laks.
På motsatt side vil inntektsgrunnlaget bidra til en enorm stor skatterisiko ved å velge å være en forutsigbar leverandør, som tilbyr laks til fastpris. Hvem vil inngå en fastprisavtale på 50 kroner kiloet, hvis inntektsgrunnlaget for beskatning kan bli 85 kroner kiloet?
I 2021 ble produksjonsavgiften innført som en erstatning for at det ikke ble innført grunnrentebeskatning. Med dette som bakteppe hadde det vært en viss logikk i å avvikle produksjonsavgiften nå.
Men nei, avgifter som er innført blir sjelden eller aldri fjernet. Det skjønner vi. Men det at man nå øker produksjonsavgiften med 15,5 øre til 56 øre per kilo blir dermed helt ubegripelig.
Likebehandling
Det mest brutale er nok at det ikke kommer en justering på verdsettingen av oppdrettstillatelser for privateide selskap. Etter den siste ukes skattegrep er det nå helt umulig å si hva den reelle omsetningsverdien av en oppdrettstillatelse er. Den er i alle fall langt, langt unna auksjonsprisen fra 2020.
Ved i alle fall to skriftlige henvendelser til finansminister Vedum, har Sjømatbedriftene foreslått å nedsette et partssammensatt utvalg bestående av næringens organisasjoner, arbeidstakersiden og myndighetene.
Formålet er sammen å bli enige om en sjablongregel. Siktemålet må selvfølgelig være å oppnå en riktig omsetningsverdi, og å få til en løsning hvor man i størst mulig grad sikrer likebehandling mellom børsnoterte og privateide selskap. Så langt har vi tydeligvis pratet for døve øre. Men det er viktigere enn noen gang å få gjort dette arbeidet.
Ikke krise
Staten trenger imidlertid penger, hevdes det. Forrige måned varslet finansdepartementet behov innstramminger på flere titalls milliarder. Inntrykket som skapes er at AS Norge er i økonomisk krise.
Jeg synes Trygve Hegnar uttrykte det forbilledlig i sin leder av 6. oktober i Finansavisen: «Et land med arbeidsledighet på 1,6 prosent og en statskasse som renner over av penger er ikke i krise».
Finansdepartementet opptrer på grensen til det uredelige. De velger å måle varige inntekter mot variable utgifter. De later rett og slett som om 1000 milliarder kroner i olje- og gassinntekter ikke er inntekter, og samtidig som at 50 milliarder kroner i strømstøtte er varige utgifter.
Departementet regner ekstraordinære utgifter som om de var underliggende og varige, og later samtidig som om de ekstraordinære inntektene bare er kortvarige.
Om en overfylt statskasse ikke får kloa i grunnrente-pengene, vil resultatet etter sigende bli stengte skoler, sykehus og eldreomsorg. Det er i alle fall det som er proklamert, fra vår finansminister. Dette er selvfølgelig tøv.
Staten kan ta ut litt ekstra i utbytte fra Equinor (staten eier 67 prosent). Det ville gitt langt mer penger til staten enn grunnrentebeskatningen. Vi snakker om et selskap som i 1. halvår hadde et resultat før skatt på 290 milliarder kroner.
Man trenger ikke være professor i økonomi for å skjønne at dette overskuddet vil øke med mange hundre milliarder før året er omme.
Mindre vekst
Alt tyder på at pengene skal inndrives. I et skriftlig svar til VG den 05.10.22, uttaler Vedum: «Vi kommer ikke til å kompromisse på at de store aktørene, som i dag tjener svært gode penger på at de får nytte våre felles naturressurser, i større grad skal bidra til fellesskapet.»
Vi skjønner det er alvor. At det ikke nytter å stå på trappen til finansdepartementet å hyle etter rettferdighet og fornuft.
I gode tider med høy inntjening er det naturlig at næringen skal bidra mer til fellesskapet. Med grunnrenteskatten, og innretningen av verdifastsettelsen slik den er nå, vil konsekvensene bli enorme – ikke bare for havbruk, men for hele verdikjeden.
Det vil bli mindre investeringer (allerede er det varslet stans eller utsettelser for 16 mrd. kroner) Det vil bli mindre vekst, mindre innenlands foredling og bearbeiding av sjømat, økt sentralisering gjennom færre aktører, økt utenlandsk eierskap, økt fare for permitteringer og en usikker arbeidshverdag for vanlige folk.
Vi inviterer gjerne politikerne til å sette seg sammen med oss for å finne en annen måte å skaffe staten 3–4 milliarder. Vi skal være konstruktive, men næringen trenger langsiktige og forutsigbare rammebetingelser. Et gjennomtenkt alternativ løsning og god dialog vil være vinn-vinn for både næringen og staten.
