Brukerne har ikke oversikt over hvilke rettigheter de har under kontroll, og hvilke plikter de kan forvente seg av forvaltningen i saksbehandling.
Det er en konstant usikkerhet om Fiskeridirektoratet i første omgang forholder seg til forvaltningsloven eller om de kontrollerer ut fra Havressursloven. Hva skal stå i første rekke?
Forskjellsbehandling
Sett bort fra Sivilombudsmannen (som mottar 4500 klager mot forvaltningen årlig, noe som faktisk er symptomatisk i seg selv) har man som bruker ingen mulighet til å varsle om uregelmessigheter, verken når det gjelder saksbehandling eller når man mener seg utsatt for utilbørlig behandling, enten det er på feltet eller på land.
Som brukere opplever man forskjellsbehandling i ellers like saker, man opplever at man må forholde seg til anmeldelser, beslag og forklaringspress. Utstyr blir destruert eller gjemt bort i månedsvis uten forklaring.
Saker blir trenert, behandlingstid er ukjent, og innsyn viser at taushetsplikt er et begrep like ukjent som andre melkeveier. Hvem kan man klage til?
Forhåndsdømming
Om man møter urett og klager til Fiskeridirektoratet i den tro at man blir tatt på alvor og at klagen får en rettferdig behandling med en utfyllende tilbakemelding, er man, i beste fall, naiv. I de aller fleste tilfellene risikerer man å bli utsatt for en utmattende gjengjeldelse fra den/de man klagde på. I mange tilfeller med alvorlige økonomiske og personlige konsekvenser.
Hvis man er standhaftig og nekter å gi seg i møtet med denne skakkjørte forvaltningskulturen opplever man å finne et forvaltningsspråk som er hinsides nedverdigende i interne omtaler av saker og personer.
Dette gjelder også i kommunikasjon mellom forvaltningen og andre myndigheter eller mediene. Det forhåndsdømmes uten grenser og man bruker ethvert argument for å kunne vinne frem, selv når forvaltningen mangler lovhjemler for sine argument.
Så sitter man så, ydmykt, og ber om svar.
Dårlig forvaltningskultur
Hvem har det økonomiske ansvaret når forvaltningen gjør feil, fatter feil vedtak, trenerer og ikke forholder seg til forvaltningsloven i saksbehandling? Det løper kostnader av økonomisk betydning når man venter i 1–3 år uten at noen svarer, verken i brevs form, epost, eller telefon.
Og hvem skal kontrollere at Fiskeridirektoratet faktisk forholder seg til det ansvaret de er gitt; å være et forvaltningsorgan som opererer i henhold til forvaltningsloven for å ivareta havressursloven?
I lys av den ekstreme mistillit som kommer til syne burde politiske myndigheter kreve en KPMG av Fiskeridirektoratet på lik linje med den som Mattilsynet måtte gjennomgå i etterkant av mink-saken.
Omorganisering vil ikke endre en dårlig forvaltningskultur selv om Fiskeridirektoratet nå deles i to enheter, en for forvaltning og en for kontroll.
For å sitere en jurist ved Fiskeridirektoratets regionkontor i Tromsø:
Når kommentarfeltene i sosiale mediene renner over av kommentarer om sakens alvorlighet, da må noen gripe inn og forhindre flere ulovligheter.
